Skrevet av Håvard Hegdal, arkeolog.

Middelalderbyen Oslo ble, som de fleste vet, forlatt i år 1624. Ingen kart eller troverdige avbildninger av byen er bevart, til tross for at dette var vanlig for andre europeiske byer på denne tiden – inkludert Bergen. Som arkeologer er vi derfor nødt til å bruke hver eneste skriftlige kilde vi kan finne for å danne oss et bilde av hvordan byen kan ha sett ut, og kanskje identifisere noen av de strukturene vi finner under dagens gater og bygninger.

En viktig kilde til norsk middelalder er kong Magnus Lagabøtes lovbøker. Magnus var en pragmatisk og fredsæl konge som gjorde et viktig arbeide i å lage en felles lov for hele landet, derav navnet «Lagabøte» (den som bøter på loven). I byloven fra 1276 beskrives ulike aspekter av bylivet i detalj, og teksten er dermed en kilde til langt mer enn bare påbud og regler. Byloven finnes i særutgaver for de ulike byene, og (som så alt for ofte!) mangler vi utfyllende informasjon om Oslo. Så mens Bergensloven for eksempel forklarer detaljert hvor i byen ulike håndverkere fikk holde til, er den viktigste kilden til Oslo-kartet en beskrivelse av hvordan vekterne skal patruljere byen om natta. Teksten lyder slik:

Da skal de seks menn møtes ved Hallvardskirken, to skal gå ut på bryggene langs Biskopsallmenningen og så ut langs bryggene, likeså to langs vestre gate og to langs østre gate og øst på løkkene, og treffes ute ved Mariakirken; de skal hver gang skiftes, og gå til det er dag og det ringes i småkirkene. Rope skal de ved hver allmenning som ligger på tvers i vår by.

Mye av dette er ganske greit. Hallvardskirken sto til 1600-tallet, og ruinene finnes fremdeles rett øst for Ladegården i Gamlebyen idag. Derfra gikk altså to mann vestover og ned til bryggene (grønn rute), og NIKUs utgravninger i 2017–18 har bekreftet at Biskopsallmenningen løp omtrent der Bispegata ligger nå. Mariakirken er et annet godt kjent landemerke, med ruinene ute ved vannspeilet i Middelalderparken. At de skulle rope ved «hver allmenning som ligger på tvers» understreker hvor lite vi vet om byen: De skriftlige kildene forteller bare om én allmenning videre sør i byen – Clemensallmenningen – men det har tydeligvis vært flere. Hva vekterne ropte har vi heller ingen anelse om.

Det andre paret med vektere skulle følge «vestre gate» (blå rute), som ser ut til å ha gått omtrent midt i byen. Denne veien var lenge uten arkeologiske spor, men noe som etter alt å dømme er et lite stykke av veien ble funnet av NIKU i 2015–16.

Det siste paret blir mer vanskelig. Gaten de følger – østre strete – er aldri funnet arkeologisk, selv om de skriftlige kildene har masse å fortelle. Det brutale slaget i 1240 var fremdeles i manns minne da byloven ble skrevet i 1276, og den gangen spilte veien spilte en sentral rolle. Sagen beskriver i detalj hvordan Håkon Håkonssons birkebeinere overrasket hertug Skule og mennene hans en tidlig vårmorgen. Angriperne tok seg enkeltvis over en delvis nedrevet bro og derfra opp østre strete, til harde kamper utenfor Hallvardskirken. Brua, som har hett «Geitebru» siden middelalderen, lå omtrent der trikken krysser jernbanen i dag.

Den ukjente sørbredden

Så langt alt vel. Men hva betyr «øst på løkkene»? Opprinnelig tenkte man seg at dette var inne i byen (oransje rute A), men den kjente arkeologen Erik Schia forestilte seg heller at «løkkene» refererte til områdene på sørsiden av Alnaelva (rute B).

I 1240 var Geitabru eneste måte å krysse Alna, men var det fremdeles slik i 1276, da byloven ble skrevet? For på slutten av 1200-tallet vet vi at det var teglsteinsproduksjon i Oslo, og et teglbrenneri ble funnet i 1903 på sørbredden av Alnaelva. Da det viktigste byggeprosjektet av tegl var Mariakirken, sier det seg selv at det bør ha vært en bro over elva i dette området.

Denne broa var forutsetningen for Schias hypotese. Vekterne kan altså ha krysset Geitabru og passert Franciscanerklosteret, gått videre over «vollene» på sørbredden og tilbake over elva til Mariakirken, der de møtte de to andre lagene. Men som man kan se på kartet, er resten av sørbredden tilsynelatende ubebodd – eller var den det? Oslo var på slutten av 1200-tallet preget av kraftig ekspansjon og eksploderende folketall; kan byen ha vokst ut over elva i tiårene etter slaget i 1240?

Arkeologisk er dette området nesten fullstendig ukjent. Franciscanerklosteret, først og fremst klosterkirken, er det funnet rester av: Det lå der Oslo hospital ligger, og dels i direkte kontinuitet med grunnplanen til anlegget som finnes i dag. Koret til den gotiske klosterkirken sto så sent som til slutten av 1700-tallet, da det ble revet og erstattet med molefunkene Oslo kirke som ligger på samme sted. Teglverket kjenner vi, men utover dette, nær null: I 2013 rapporterte Bane NOR (da Jernbaneverket) at de hadde funnet treverk under anleggsarbeid på Loenga. Dette viste seg å være de nederste stokkene i en tømret brønn fra høymiddelalder.

En brønn er i seg selv et spennende funn, men hva det forteller om omgivelsene og landskapet er enda mer interessant. Brønnen kan kanskje ha stått i utmark, men mer sannsynlig er det at den tilhørte et gårdstun – kanskje til og med en bygård i den ekspanderende byen?

Problemet med dette området er dessverre jernbanen. På 20–30-tallet ble det her anlagt jernbanespor og en lasteplattform, senere kjent som «Militærrampa». Under arbeidet ble området planert, og sammenliknet med kart fra 1800-tallet er det klart at terrenget er gravd opp mot 3 meter ned. Med andre ord kan man anta at alle rester av middelalderbygninger ble fjernet, og at bare dype strukturer som brønner vil være igjen. Jernbaneverket har ellers vært en ganske samvittighetsfull entreprenør, men i dette tilfellet kjenner vi ikke til noe dokumentasjon.

Ikke akkurat Indiana Jones

I forbindelse med anleggelse av den nye Follobanen, ble det sommeren 2017 nødvendig å grave vekk et ganske stort område på den gamle Militærrampa, ca 700 m2. På grunn av sjansen for nye funn av brønner, ble det besluttet at arbeidet skulle skje under arkeologisk overvåkning. Et annet viktig element var nærheten til Alna: Selv om elva nå ligger i rør, var det i gamle dager ganske bratt skråning ned mot bredden. Den bratteste skrenten lå mye dypere i terrenget enn resten av området da planeringen for jernbane ble gjennomført, og det betydde at det godt kunne være fragmenter av den gamle middelalderbakken bevart. Skulle vi endelig få vite noe mer om den mystiske sørbredden?

Gravingen gikk raskt og monotont framover, men uten funn av brønner, kjellere, murfundamenter, avfallsgroper, avløpsrør eller noe som helst annet man ofte finner i bakken under middelalderbebyggelse. Men nord i feltet, mot Alnaelva, var det som forventet bevart kulturlag. Skulle vi endelig få et glimt av området som Håkon og mennene hans skuet ned på i 1240, før de stormet ned den gjørmete skrenten fra Ekeberg? Skulle vi få flere hint om hvor vekterne i minst fire århundrer tråkket sine ruter og ropte til byens nattevåkne sjeler?

Vel, nei.

Kulturlagene mot Alnaelva var fulle av gjenstandsfunn, lett daterbare til sent 1800- eller tidlig 1900-tall. Ingen middelalder, ikke så mye som en stakkars lærstropp. Så hva lærte vi av denne triste opplevelsen?

1. Sporene av middelalderbebyggelse sør for Alnaevla ble sannsynligvis fjernet lenge før Jernbaneverket planerte området, kanskje da bygårdene langs Kongsveien lenger mot sør ble anlagt. Vi vet ikke hvorfor, men ihvertfall er det ikke lenger noen grunn til å mistenke Jernbaneverket for kulturvandalisme.
2. Ingen spor er også et spor. Vi kan ikke utelukke at det var bebyggelse her i middelalderen, men mangelen på rør og brønner indikerer i det minste at det ikke var særlig tett mellom eventuelle bygårder. Så selv om vi ikke kan motbevise Schias hypotese om vekterruter på sørbredden av Alna, kan vi nok kalle den «svekket».
3. Det krever nitid planlegging og research for å dokumentere restene av middelalderbyen Oslo, før sporene forsvinner for alltid. Likevel er det alltid uforutsette elementer. Noen ganger forventer man ingenting, men finner uvurderlige kulturminner. Andre ganger, som nå, er alt som gjenstår leire, grus og søppel.