Skrevet av Kristine Ødeby, feltleder på Follobaneprosjektet.

 

I Oslo er det funnet en bygård fra middelalderen! I middelalderen bestod bygårdene av en eller to rekker av lafta bygninger som hørte sammen som en enhet. I bygårdene kunne de fleste daglige gjøremål bedrives, slik det var på gårdene på landsbygda. I stuer, loft og bur skulle menneskene sove, spise, lage og oppbevare mat og holde husdyr, men også produsere, kjøpe og selge varer. Ofte var det et indre gårdsrom mellom husrekkene. På mange måter minner dette om mange av dagens bygårder, hvor beboerne har tilgang til en privat bakgård. Men der dagens bakgårder fylles av huskestativ, tønnegrill og tilløp til urbant landbruk, var gårdsrommene i middelalderbyen forbeholdt brønner, latriner og verkstedplasser.

 

Ble bygget ca. 1240

Bygården ble gravd ut i 2017–2018 i forbindelse med Follobaneprosjektet. Det ble da funnet de nedre delene av tre lafta bygninger, et plankedekke imellom disse og flere ovner. Det var først etter at utgravningen var ferdigstilt og etterarbeidet hadde pågått en stund, vi forstod at de tre bygningene hørte sammen. Laftetømmeret ble datert med dendrokronologi (årringdatering), og det viste seg at tømmeret fra alle de tre bygningene ble felt på slutten av 1230-tallet. Bygning 1 ble oppført tidligst i 1239; bygning 2 hadde to deler, hvorav den eldste delen antagelig stod ferdig rundt 1240, og ble deretter bygget på et par år seinere; og bygning 3 var kanskje bygget samtidig med påbygget i bygning 2.

En bygård med to husrekker på hver sin side av et indre gårdsrom kaller vi en «dobbeltgård». Basert på hvordan bygningene var plassert, antar vi at det er den vestre enden av bygården vi har funnet. I området mot øst ble det bare avdekket bygninger med yngre dateringer, men det stod trolig bygninger der før disse. Deler av et plankedekke ble funnet lenger øst, og dette kan ha vært en del av det samme gårdsrommet. Dermed har vi et indre gårdsrom på 5 x 25 meter, som passer godt inn blant bygårdene som er funnet tidligere. Bygården kan dermed ha rommet fire til seks bygninger eller mer.

 

Dopapir til lagring

I ei grop ved siden av bygning 1 ble det avdekket en haug med tettpakket, ren mose. Mosen, som i middelalderen var vanlig å benytte som tørk på do, ble antagelig lagret utendørs på denne måten, slik at den var lett tilgjengelig når man måtte «gå i gården». Det ble ikke funnet noen do i bygården, men det er påvist ulike typer avtreder i nærheten, blant annet er en latrine med middelalderbind tidligere gravd ut på Follobaneprosjektet, den kan du lese om her.

 

Ulovlige ovner?

I bygårdens indre gårdsrom var det flere enkle ovner som tilhørte et produksjonsområde. Hver ovn bestod av tre store bruddsteiner lagt i en U-form, og på enkelte av steinene var det slipemerker fra redskaper. Alle ovnene var dekket av flere lag med kvist og aske, antagelig avfall fra bruk av ovnene. Det ble ikke funnet gjenstander eller avfall i produksjonsområdet som kunne hjelpe med tolkningen av ovnene, derfor vet vi ikke hva som har blitt bedrevet her. I bygning 2 var det enda en ovn, som var mye større enn ovner man vanligvis finner i stuer fra middelalderen. Ovnen var plassert midt i rommet, og fylte hele rommets bredde. Også her manglet avslørende gjenstandsfunn og produksjonsavfall, så vi har måttet nøye oss med å kalle ovnen for en spesialovn. Kanskje var det en bakerovn, og bygningen var ei bakestue?

Ovner med åpen ild slik som i produksjonsområdet ble rett nok ansett som svært brannfarlig, og bare noen tiår etter at disse ovnene var i bruk, på 1270-tallet, trådte en ny lov i kraft. I Magnus Lagabøtes bylov stod det at nybygde ovner og ildhus kunne brukes først etter at gjaldkeren (kongens ombudsmann) og rådmennene hadde godkjent dem (BL VI, 9). I tillegg skulle alle badstuer, bakerovner og smieboder flyttes ut av byen (BL VI, 10). De nye ildstedene utenfor byen kunne bare settes opp der gjaldkeren og rådmennene sa de kunne stå, etter råd fra kongen.

 

Nærmeste nabo til Bispeborgen

Bygården lå med langsiden ut mot Bispeallmenningen i nord, og på motsatt side av allmenningen var Bispeborgen bygårdens nærmeste nabo. Biskopens residens bestod på dette tidspunktet av flere bygninger som hovedsakelig var bygget i tre, men på begynnelsen av 1200-tallet var arbeidet med å reise Bispeborgen i stein i gang. Hele anlegget var omgitt av en grøft som fungerte som eiendomsgrense.

Les om utgravningen av Bispeborgen her.

Bygårdene derimot, var avgrenset av gateløp og små veiter. Fra Gamlebyutgravningene, felter som ble gravd ut på 1970- og 1980-tallet, ser vi at bygårdene lå med kortsiden ut mot stretene, og med langsiden parallelt med allmenningene. I Oslo var gatene et rutenett av streter og allmenninger hvor stretene lå parallelt med havna (nord-sør), mens allmenningene lå vinkelrett på stretene og gikk ned til havna. Vi kan bare gjette oss til at det har gått et strete langs østsiden av den nyoppdagede bygården, men orienteringen passer godt overens med resultatene fra Gamlebyutgravningene. Grenser som skilte bygårdene fra hverandre var gjerder, veiter og dråpefall, trange passasjer mellom bygninger.

 

Bygårder er tidligere funnet på Follobaneprosjektet

I grått på kartet under kommer det fram hvor store deler av middelalderbyen som ble gravd ut på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, men bygningene ble på den tiden registrert og tegnet inn i kartet uten videre vitenskapelige undersøkelser. Vi kjenner altså ikke disse bygningenes datering, konstruksjonstype eller øvrige arkeologiske kontekst. Karttegningene gir oss dermed et ganske svakt grunnlag når det kommer til å sette sammen enkeltstående bygninger til større enheter som bygårder. På tidligere utgravninger i forbindelse med Follobaneprosjektet har det også blitt funnet bygårder. På feltene Arkeologigropa og Follobanen Sør ble flere lafta trebygninger som hørte sammen i bygård gravd fram i perioden 2013–2016. Til sammen fyller de senere års utgravninger ut bildet av middelalderbyen Oslo, og en mengde ny kunnskap er gravd opp av jorda.

 

Kilde til Magnus Lagabøtes bylov finnes hos nasjonalbiblioteket.