Av Håvard Hegdal

En dag omkring midten av mai for 977 år siden ble en gravid kvinne anklaget for tyveri. Hun rømte, og kom seg ned til Drafn (Drammensfjorden) hvor hun oppdaget en mann i båt. Hun forklarte hun fryktet for sitt liv, og han ga seg til å ro henne over akkurat da forfølgerne hennes nådde bredden.

Dette høres ut som en perfekt start på et actioneventyr, men vil neppe bli filmatisert. De tre mennene kom seg raskt ut i båt selv, og hadde buer. Etter noe roping og huing konstaterte de rasende at den staute fyren i båten – Hallvard Vebjørnsson – ikke ville gi slipp på kvinnen, selv etter at de hadde anklaget henne for tyveri. I båten hadde hun trolig huket seg ned, mens Hallvard satt foran og rodde. En pil traff ham i brystet og ødela effektivt enhver mulig interesse fra Netflix.

Resten av dramaet var kort og brutalt: Forfølgerne tok igjen båten, bandt en stein til et tau, knyttet det fast om halsen på Hallvard og kastet ham i fjorden. Kvinnen ble drept og gravd ned på stranda.

Historien, som vi kjenner fra et manuskript nedtegnet noe over hundre år senere, forteller videre at den kristne Hallvard ble gjenfunnet av venner lenge senere. Et knippe påståtte mirakler noteres i legenden: Liket fløt opp igjen med stein og tau, og vierkvistene de hadde brukt til å lete etter liket av ham med begynte å spire. Beskjedne greier etter datidens standard, men kombinert kongelige forbindelser holdt det til å få ham kanonisert som St. Hallvard. En helgen som er lett gjenkjennelig i dag, med attributtene kvernstein, tre piler, pluss en naken kvinne henslengt foran føttene.

Legenden vil selvfølgelig ha det til at Hallvard Vebjørnsson bodde i Lier, og at liket ble gjemt i Drammensfjorden. Da helgenkulten begynte å ta av i tiårene etter begravelsen, ble plutselig gravstedet en viktig økonomisk ressurs raskt ble kommersialisert: Som så ofte i middelalderen ble liket gravd opp og flyttet, i dette tilfellet til Oslo. Skrinet med levningene ble dermed Hallvardskatedralens viktigste relikvie. Til tross for at katedralen og alle skattene nå er borte – bare fundamentene kan sees i Ruinparken ved Ladegården i Oslo – er Hallvard fortsatt Oslos skytshelgen, ikke Drammens.

Men helgenlegender har aldri utmerket seg som spesielt troverdige kilder. Ta for eksempel fortellingen om St. Denis, Paris’ skytshelgen, som ikke bare vandret kilometervis med sitt eget hode i hendene etter halshuggingen, men dessuten preket hele veien. Riktignok er Hallvardslegenden ganske nøktern, men er det nå så sikkert at historien virkelig skjedde slik det står? Var det i det hele tatt Drammensfjorden liket ble gjemt i?

NIKU gravde i 2015 et område nord for Bispegata, der vi fant en ekstremt godt bevart brønn, konstruert av en nedgravd tønne. Spenningen var stor da vi fikk et utslag med metalldetektor på utsiden av eikestavene – og da vi åpnet opp fikk vi se at signalet kom fra spissen til en hel pil, stående vertikalt med spor etter styrefjær ennå synlig på skaftet.

Videre graving avslørte enda en pil, deretter spissen av en tredje, disse under en solid taukveil Og sist, men ikke minst: Fyllet i nedgravningen ga oss dessuten en halv kvernstein! Riktignok fant vi hverken kvinnen eller helgenen selv, men de skulle jo ifølge legenden være andre steder uansett.

Quod erat demonstrandum: Den hellige Hallvard Vebjørnsson var aldri fra Drammen, men ble drept og dumpet i en brønn i Oslo. Hadde samfunnet vært som i middelalderen, ville nok både piler, tau og kvernstein raskt blitt stilt ut på et eget alter, og NIKU kunne sikkert tjent gode penger på helgenmerker og andre velsignede suvenirer. Ekstra almisser ville garantert gitt skytshelgenens beskyttelse mot alskens ulykker, inkludert vanskelige skolebarn, stengte utesteder og covid-19.

Men vi vet jo heldigvis bedre nå … Pilene i brønnen var i virkeligheten butte og ikke skarpe, antageligvis til jakt på ekorn, og ble mistet på helt forskjellige tidspunkt. Kvernsteinen kom dit enda før, allerede da hullet ble gravd. Og sist, men ikke minst: Brønnen ble konstruert hele to hundre år senere enn den katastrofale maidagen i år 1043. Så Oslos skytshelgen er fremdeles et tyveri fra Drammen. God St. Hallvards dag! 😉