Da Lars skulle låse opp døra til lageret oppdaget han at han slettes ikke var den første på stedet denne kvelden. Døra var brutt opp, og innenfor lå et lagget kar med sild veltet utover gulvet. Alle visste at dette var biskop Nikolas’ lager, både for eget forbruk og for varer som skulle byttes på kontinentet. Lars tente en fakkel for å få oversikt og så at deler av beholdningen manglet. På gulvet lå det tre brutte vareplomber og en tom flaske som av lukten å dømme hadde inneholdt hausbrand, brennevin ment som medisin for bispens urolige mage.

Først tenkte Lars at han måtte forte seg å varsle biskopen, men etter å ha vurdert situasjonen nøye, kjente han jo at han var både våt på beina og kald langt inn til margen. Det kunne kanskje ikke skade og få i seg varmen først, tenkte han, og satte seg ned på en uåpnet sekk med hermelinpels. Sekken var en av opprinnelig fire sekker som på grunn av birkebeinernes lille vi-sitt samme år ikke hadde kommet seg til biskopen i Danmark, hvor de skulle byttes mot litt vel fortjent luksus. De tre andre sekkene var nå borte.

Der han satt i det ferske åstedet, kom han på at det skulle være et nylig ankommet fat med vin lagret bak i lokalet. I følge gjeldende teorier om næringslære var vin varmt og tørt, og hva kunne vel være en bedre måte å komme til hektene på etter den strabasiøse turen han nettopp hadde hatt ned til Biskopallmenningen? Dessuten fortjente han vel også en liten jólepåskjønnelse. Skylden kunne legges på innbruddstyven, som Lars nesten var sikker på at var halvfulingen Gorm.

I det Lars passerte smuget i Vestre strete der han tidligere hadde truffet på Magnus Dagsson, oppkomlingen fra Toten, hørte han grusom stønning og fortvilte rop. Litt redd det kanskje kunne være et utburd som var på jakt etter en rygg å henge seg fast på, sa han fort «Eg døyper deg på ei von, anten Kari eller Jon» og korset seg. Da han kom nærmere ble han lettet over å se at det bare var Magnus som lå og kavet i den brune snøen. Smertehylet Lars t hadde hørt tidligere kom av et ublidt møte mellom Magnus og galten som gikk rundt på parsellen, og som etter denne hendelsen ga Magnus økenavnet Einball. Mesteparten av utstyret var heldigvis berget, og denne gangen tok Lars seg tid til å hjelpe Magnus helt inn under tak. Han forsynte seg av en skål jólebrygg som stod på bordet som takk for hjelpa, han hadde tross alt vært vitne til rystende saker denne vinternatta.

Biskopens menn ble varslet om innbruddet i lagerbygget, og fikk rapport om at det manglet tre sekker hermelinpels, en flaske brennevin og antakelig noe vin. Hvor innbruddstyven hadde tatt veien, var ikke mulig å si, da snøen og vinden hadde slettet alle spor. Smeden ble satt til å ordne ny boltelås til lagerbygningen slik at det igjen skulle være mulig å stenge døra for uvedkommende.

Etter midnattsmessen satte alle seg til bords i bispeborgen. Det var tid for å bryte fasten med årets viktigste etegilde. På bordet sto det kunstferdig utformede surdeigsbrød, lefser og flatbrød, fiken og svisker, rotstuinger og svære fat med pølser. Det var boller med sodd, trefat med smør, griseribbe, og ikke minst store mengder med jóleøl. Etter at biskop Nikolas hadde signet maten, kunne de forsyne seg i tur og orden.