Skrevet av Solfrid Granum

 

Utgravningene på Follobaneprosjektet har gitt oss en mengde keramikk fra flere århundrer med aktivitet i området, og for et trent øye kan de små skårene gi mye informasjon. I den stadig økende samlingen av keramikkskår dukket det opp en artig bit, dekorert med et hjerte og en blomst satt inn i en oval medaljong (se fig. 1).

Skåret er trolig fra en såkalt Bartmannskrukke, en type steintøy produsert i området rundt Rhinen mellom 15- og 1700-tallet. Som navnet indikerer var denne typen kanner dekorert med et ansikt med skjegg[1] (fig. 2). Man kan fort se for seg at det her har vært et lystig lag med øl og fyll, ettersom krukkene i stor grad ble brukt som drikkebeger.

Det er lett å la fantasien blomstre videre til bryllupet som ble holdt i Oslo i 1589, mellom prinsesse Anne av Danmark og kong James VI av Skottland. Historien om James og Anne er et sjeldent vindu til gamle Oslo, og dessuten en romantisk historie med et grimt etterspill.

Høststormer, sjøsyke og mystiske ulykker hadde hindret den 14-årige prinsessens reise fra København til Edinburgh. I stedet søkte hun ly i Oslo, hvor hun ble tatt i mot med all den pomp og prakt byen kunne oppvise. Men kongen, selv ikke mer enn 23 år gammel, klarte ikke vente på noen hjemreise: Ved 4-tiden på ettermiddagen 19. november styrtet han inn i den gamle bispegården «med støvlene på og alt» etter en strabasiøs overfart. Han var kledd i rød fløyelstrøye og sort fløyelskappe, han var høy og smal og «mager under øynene». Han forsøkte umiddelbart å kysse prinsessen, men det ville hun ikke gå med på før han hadde løsnet litt på stemningen med noen minutters fransk konversasjon. Byen ble dermed helt uventet åsted for et ekte europeisk kongebryllup, flere hundre år etter at noen konge hadde hatt fast opphold der.

Men historien om James og Annes farefulle reiser for møtes slutter dessverre ikke der. James var en uhyre lærd monark, han snakket 12 språk og som mange andre i samtiden glødende opptatt av teologiske spørsmål. Spesielt var kongen interessert i demoner og hekseri, og etter bryllupet ble han overbevist om at det måtte være ondsinnet magi som hadde forårsaket alle ulykkene på reisen. Dette ledet til store rettssaker og heksebrenninger i både Danmark og Skottland; grusom tortur ble brukt for å tvinge fram tilståelser både blant mer eller mindre tilfeldige borgere og politiske motstandere. Senere skrev James et trebinds verk om hekseri, han var selv til stede under avhør av mistenkte og Skottland ble åsted for flere tusen heksebrenninger det kommende århundret (fig. 3).

Men på bryllupsdagen i Oslo i 1589 hadde neppe noen i byen slik dystre mistanker og bekymringer, og det ville jo vært passende med et hjerte på drikkebegeret om det er kjærligheten man feirer. Det er i alle fall ingen søkt tanke at det ble brukt fine importerte drikkebegre ved slike festligheter. Om akkurat dette skåret var involvert i den nevnte historiske begivenhet kan man ikke si sikkert, men så langt det lar seg gjøre å datere det er det ikke utenkelig at det var i bruk i 1589.

Bruk av medaljonger trykt på steintøy ble vanlig i første halvdel av 1400 tallet. Skåret vårt har også en jevn brun overflate som ble vanlig fra første halvdel av 1500 tallet, hvor keramikken ble dyppet i en jernholdig lake før brenning. På innsiden ser vi at karet er blitt utsatt for en type behandling som gir innsiden en lys beige overflate. Denne metoden er påvist gjennom undersøkelser av gods fra Raeren i dagens Belgia, og ble benyttet fra 2. halvdel av 1500 tallet (fig. 4).

Medaljongene som var preget inn i keramikken bestod gjerne av et våpenskjold som kunne representere en høytstående familie, en by eller produsenten (fig. 4). Etter en del leting har vi ikke funnet noen som har akkurat samme kombinasjon, og vi må foreløpig oppgi ønsket om å finne eksakt produsent.

Funn av disse krukkene og andre typer steintøy fra Rhinområdet er gjort over store deler av Europa, og den historiske relevansen av eksporten kan studeres fra flere vinkler. Her dreier det seg om spredning av kultur og ideer som også når helt opp til vår egen dørstokk, og viser oss at Oslo for 400 år siden i aller høyeste grad var en del av Europa.

[1] Senere ble disse kannene også kjent som Bellarminer, etter den dogmatiske katolske biskopen Robert Bellarmine (1542-1621). Bellarmine ble kanonisert i 1930, og er ellers kjent for sin rolle i både undertrykkelsen av Gallileos lære og i henrettelsen av Giordano Bruno. Assosiasjonen til skjeggete drikkekanner er uklar men neppe flatterende; han var bl.a. kjent for sin motstand mot alkohol.