Nå som nettene er lange og enden av 2020 kan skimtes, kan en fundere på hvordan middelalderens mennesker oppfattet tiden som kom og gikk. Hos oss på NIKU har det vært fokus på etterarbeid fra tidligere prosjekter og rapporten for de arkeologiske undersøkelsene i Klostergata som ble gjennomført i 2019 er snart ferdig. Nå som vi har begynt å studere gjenstandsmaterialet fra denne undersøkelsen nøyere har det dukket opp en særdeles spennende gjenstandstype som bokstavelig talt kaster lys over hvordan middelalderens trøndere har oppfattet nettopp dette, tid.

I de utplyndrede ruinene av Elgeseter kloster ble det funnet et lite rødlig skiferfragment med fire innrissede rette linjer. Denne steinen vakte den årvåkne arkeologs interesse og ble tatt inn til funnkontoret, her ble det liggende i over ett år før noen igjen fikk tatt en titt. Ved nærmere øyensyn og tips fra kyndig fagfolk ble det klart at dette trolig er et fragment av et solur! Middelalderens svar på klokka. Som navnet tilsier baserer soluret seg på solas stilling på himmelen. Her fungerer skyggen som kastes av en pinne plassert midt i soluret som timeviseren på en klokke.

Før kristendommen kom til Norge brukte man begrepet økter for å dele inn døgnet. Et døgn bestod av åtte slike økter, eller 16 halvøkter. Den katolske kristendommens fokus på bønn til riktig tid gjorde at man måtte dele inn døgnet mer nøyaktig. Vi fikk derfor 24 timers døgnet ved kristendommens inntog rundt forrige tusenårsskifte. Det er nok ikke tilfeldig at vi finner flere spor av solur i tilknytning til kirker og klostre fra middelalder.
Ved å forlenge linjene risset inn i steinen fra Elgeseter Kloster var det mulig å rekonstruere linjenes grader. Siden døgnet har 24 timer og jorda er en kule med 360° blir hver time på en klokke og solur 15°. Denne inndelingen fungerer fint på sydligere breddegrader nærmere ekvator, men her i nord blir dette feil på grunn av solas stilling og jordas krumning. Tidligere solur fra middelalder funnet i Norge ser ut til å ha beholdt denne 15° oppdelingen, kanskje har de blitt importert fra sørligere strøk og fungert godt nok til at de fortsatt ble anvendt. De som har laget soluret fra Elgeseter kloster ser ut til å ha vært klar over denne feilkilden. Man har her valgt å lage avstanden mellom strekene med stigende avstand. De strekene vi klarte å rekonstruere hadde altså en stigende økning på 7° til 10,5° til 13°. På grunn av at man hadde kjennskap til disse feilmarginene antar vi at soluret stammer fra en gang på 1400-tallet eller i første halvdel av 1500-tallet. Det må trolig ses i sammenheng med Augustinerordenens tilstedeværelse på Elgeseter og ikke de som overtok etter reformasjonen, da det å overholde bønnetiden ikke ble ansett som like viktig i den protestantiske lære.

Lar en fantasien løpe løpsk kan en kanskje se for seg en stakkars munk som satt innestengt på klosteret og gløttet bort på soluret idet nok et offer for en ny pestepedemi ble båret inn for behandling. For denne munken som for oss i disse koronatider så nok ikke viseren på soluret ut til å bevege seg fort nok.

 

PS. Stor takk rettes til solurentusiast og ekspert Johan Anton Wikander for innspill og tolkning av steinen.