Figur 1: En liten uthulet beingjenstand dekorert med punktsirkler. Foto: Andrea Borgius/NIKU.

Skrevet av Sara Langvik Berge, arkeolog

I romjula la vi ut noen bilder på vår Instagramprofil av en liten gjenstand av blankpolert bein. Objektet er 3,6 cm langt, hult og prydet med typisk middelalders punktsirkeldekor. I den ene enden har den to små spisser. Da ingen av oss umiddelbart visste hva denne gjenstanden har blitt brukt til, spurte vi publikum om hjelp.

 

Er det en brusopptrekker?

På grunn av sirkeldekoren og de to små spissene i enden har vi diskutert om gjenstanden kan være såkalt zoomorfisk – altså at den representerer et dyr. En slange, en løve eller en gris har vært foreslått. Representasjoner av dyr var vanlig i Norden i jernalderen, og opprettholdt helt opp i middelalderen – om enn med et annet meningsinnhold. Det var ikke uvanlig å fremstille kun deler av dyret, enten hodet eller kroppen.

Men selv om gjenstanden ligner hodet på et dyr, er det tydelig at den må ha hatt en funksjon i tillegg. Vi som var på jobb i romjula undret på om det kunne være en form for skaft til et mindre redskap, eller kanskje en spillebrikke.

Vi kom ikke til noen konklusjon, så vi la derfor ut bilder på Instagram og NIKUs Facebookside. Foruten tips til hvor vi kunne lete etter lignende gjenstander, syntes en hjelpsom Instagrambruker det helst minnet om en brusopptrekker. Nå skal ikke vi være bombastiske her, men ingenting tyder på at det fantes hverken brus eller bruskorker i middelalderen. Vi kan strekke oss så langt som å si at vi forstår assosiasjonen.

 

Strikkemølle 1.0

Men mindre enn et døgn etter at bildene var postet på Instagram kom kommentaren «Ett tinbl-bein!» fra en svensk følger. Ingen av oss visste hva et «tinbl-bein» var, men nå hadde vi et ord å søke på. Vi fikk raskt opp bilder av nærmest identiske gjenstander, blant annet et funn av en tilsvarende beingjenstand fra Lund med runeinskripsjonen «tinbl:bein» på den ene siden. Det er sjelden gjenstander blir funnet med selvforklarende tekst, og i dette spesielle tilfellet har altså inskripsjonen gitt navn til gjenstandstypen. Tinbl-bein blir på svensk oversatt til «tvinnebein» eller «snorbein», og er et tekstilredskap brukt for å lage snorer. Det er forløperen til det vi i dag kjenner som en «strikkelise» og den mer moderne varianten «strikkemølle». På engelsk kalles disse «lucets».

Vi har ikke funnet noe godt norsk ord for denne redskapskategorien, det nærmeste vi kommer er «slyngegaffel». Slyngegafler var i bruk i jernalder, og har samme funksjon som vår gjenstand. Den har dog en litt annen utforming.

Så, hvordan fungerer en tinbl? En allerede spunnet ulltråd trekkes gjennom den hule gjenstanden, og legges i løkker over de to spissene. Det skal være to løkker på hver spiss, lagt over annenhver gang. Så må den nederste løkken løftes over den øverste før en ny løkke slås rundt spissen. Når man fortsetter slik, annenhver gang på de to spissene, vil snoren som kommer ut i bunnen av gjenstanden bli flettet (se figur 3 for rekonstruksjon). Snoren blir sterk og litt elastisk og kan brukes som belter, lisser og snører som skal tåle litt.

Et forsøk på å lage snor med tinbl-beinet antyder at de opprinnelig må ha hatt en liten krok eller lignende til å løfte den underste tråden. Gjenstanden er bare 3,4 cm lang, og man trenger ikke å ha tykke pølsefingre eller ti tommeltotter for å synes at det er litt knotete å få til med bare fingrene til hjelp.

Vi blir veldig glade når publikum engasjerer seg og tipser oss om bruksområder på gjenstander som ikke nødvendigvis er åpenbare for oss. Det finnes spesielt mye håndverkskunnskap der ute som står i fare for å forsvinne, da disse ikke lenger er i daglig bruk blant majoriteten av befolkningen. Vi takker for alle innspill vedrørende denne lille gjenstanden!

 

Kilder

Mansrud, Anja 2016: Flytende identiteter? – dyrebein i graver og førkristne personoppfatninger.

http://www.uvblogg.se/wordpress/tag/tinbl-bein/