Det er en kald formiddag nede ved bryggene i Oslo. En eldre mann står ytterst på Clemensbrygga og skuer utover den tåkelagte og frosne fjorden mens han hutrer. Burde ikke barnebarnet hans snart være tilbake? Hun ble sendt over til Cistercienserklosteret på Hovedøya for å kjøpe ingredienser som bestemoren skal lage sårsalver av. Han gjentar for seg selv at tykkelsen på isen ble sjekket senest i går kveld og at den ville holdt en velfødd svensk hær med både infanteri og kavaleri. Med ett bryter en liten spinkel figur ut av tåkehavet. Hun har en stav i hånda som hun skyver seg fremover med på isen i elegante bevegelser. De nye isleggene ser ut til å være av beste sort.
Dyrebein – mer enn bare mat
Beinmaterialet som avdekkes under gravinger i Gamlebyen er ofte tallrikt. Bevaringsforholdende kan være veldig gode og beinene ser i enkelte tilfeller ut som middagsrester fra forrige uke. Beinene er sjeldent bearbeidet i noen stor grad om en ser bort fra knusing for å få tilgang til marg, men innimellom kommer vi over noe som kalles en islegg. Navnet er avledet fra det norrøne ordet isleggr og betyr bein til å gå på is med. Dette er rett og slett protoutgaven av en skøyte.
Ikke helt Sonja Hennie
Den bestod av en metatarsal, et bein i nedre del av foten fra fortrinnsvis storfe eller hest. Overflaten ble skavet slik at den satt godt på foten og det ble boret hull under hælen og fremre del av foten til en festeanordning. Undersiden av skøyten hadde ingen egg, men var flat og var trolig satt inn med dyrefett for å gi bedre glid. For de eksperimentelle sjelene som har testet denne type skøyter i dag, finner en raskt ut at det er vanskelig å skyve seg fremover med føttene på samme måte som vi gjør med moderne skøyter, noe som forklarer hvorfor historiske kilder som Magnus Olaus beskriver at det ble brukt en eller to staver med spiss tupp for å skyve seg fremover med. Det er vanskelig å se for seg at Sonja Henie hadde vært like elegant med et par av disse skøytene på beina.
Islegg i skandinavia fra folkevandringstiden
De eldste bein-skøytene som er funnet i Europa stammer fra henholdsvis Ungarn og Tyskland og er datert til bronsealder. I Skandinavia er det funnet skøyter fra folkevandringstid, men det er ikke før mot slutten av yngre jernalder at dette ser ut til å være et vanlig fremkomstmiddel på våre breddegrader.
På 1200-tallet ble det utviklet treskøyter med et skjær av jern og på 1300-tallet virker denne modellen å være den foretrukne på kontinentet. Dette skyldes sannsynligvis at denne typen skøyter tillot bruk av underkroppen for å propellere seg selv fremover og gjorde at en etter hvert kunne kaste stavene.
Selv om både Olaus Magnus og sagatekstene beskriver skøytene i forbindelse med konkurranser og leik, er det nærliggende å tro at isleggene primært ble brukt til transport over islagte farvann i nordlige strøk som Oslo.
Kilder:
Magnus, Olaus, “Historia de gentibus septentrionalibus” (1555