Av Nicolay Eckhoff

For noen uker siden dukket det opp et interessant funn på Follobaneprosjektet. I et område der vi allerede har funnet fragmenter av flere kammer, samt ulike rester av bearbeidet gevir, fant vi bruddstykker av et middelalders kamfutteral (fig. 1).

For de fleste er kanskje dette en noe ukjent gjenstandskategori, men beskyttelse til kammer har man trolig hatt like lenge som man har hatt kammer. På kammene er det særlig tennene som er utsatt for belastning, og fra utlandet kjenner vi til at både lærpunger, snorer, og futteral av gevir og tre, har blitt brukt til å holde kammen trygg.

Et kamfutteral er mindre vanlig å finne

 

I Norge er det funnet flere futteraler av gevir, hvorav de fleste på utgravningene som fant sted nettopp her i Gamlebyen på sytti- og åttitallet. Sammenlignet med det store antall kammer som er funnet, er likevel futteralet en mindre vanlig kategori.

Kamfutteralet som ble funnet hos oss er, som de fleste norske eksemplarene, laget av gevir og ser ut til å ha tilhørt en dobbeltsidig kam. Man har kunnet brette ut futteralet, slik at kammens tenner kunne settes inn mellom de beskyttende platene (fig. 2).

I tilfeller hvor man har funnet futteralet sammen med kammen, viser det seg at futteralet gjenspeiler både kammens dekor og kvalitet: jo finere kam, jo finere beskyttelsesmekanisme. Et fullt utsmykket futteral vil nok også ha økt verdien på kammen betraktelig!

Vårt funn er imidlertid av en rimelig nøktern karakter og preget med punktsirkeldekor typisk for middelalderen. Funnet er slik symptomatisk for utviklingen etter vikingtid av mer masseproduserte gjenstander, som var tilgjengelige for et større marked i de nylig fremvokste byene. I jernalderen var kammen derimot ofte et rikt utsmykket kvalitetsprodukt som fulgte eieren hele veien til graven.

 

Nedprioritert funn?

Det kan være flere grunner til at kamfutteraler er et mindre vanlig fenomen på norske middelalderlokaliteter. For det første kan det dreie seg om et faglig representativitetsproblem: bruddstykker av futteraler kan ha blitt identifisert som kammer, og videre kan de se ut til å ha blitt nedprioritert til fordel for kammer i litteraturen.

For det andre gjorde fremveksten av masseproduksjon og urbane markeder at produktene ble enklere og billigere – slik at man rett og slett byttet ut kammene etter hvert som de gikk i stykker. Dermed var det muligens ikke så viktig å beskytte kammen med et eget futteral.

Det blir i hvert fall spennende å se om vi finner flere eksemplarer i ukene som kommer. Kanskje finner vi kammen som passer til futteralet også.