Under utgravninger i området kalt Arkeologigropa ble det gravd ut en steinkjeller. Kjelleren ble først avdekket høsten 2013, og utgravningene i området fortsatte til ut på høsten 2014. Utgravningene i Arkeologigropa var del av forarbeidet til Follobaneprosjektet; den østre kanten av jernbanekulverten gjennom Middelalderbyen skal ligge i dette området. Alle spor av steinkjelleren i jernbanetraseen er nå fjernet, men den fortsetter i ukjent lengde utenfor traseen i øst.

Steinkjelleren var kjent fra før. Dens vestre del ble påtruffet under gravingen for Nordre tomters spor i 1954 (figur 2). Dette arbeidet ble dokumentert av Cato Enger (1954b:11-15), og han tolket kjelleren til å være bygd på slutten av 1500-tallet (Enger 1954a:114). Steinkjelleren som ble avdekket i Arkeologigropa utgjorde fortsettelsen av bygningen mot øst. Den strakk seg gjennom hele utgravingsområdet og videre mot øst, utenfor spuntveggen som var slått ned (figur 2). Til sammen hadde det vestre og det midtre rommet i steinkjelleren et indre areal på minst 11,5 x 8 meter, altså over 90 m². I tillegg kommer et østre rom som fortsetter ut av feltkanten i uviss lengde. De tre rommene til sammen kan ikke ha vært mindre enn 14,5 meter, målt øst til vest. Dette gir et minsteareal på over 117 m² for de tre rommene.

Steinkjelleren ble under utgravningene vurdert av NIKU til å være etterreformatorisk. Dette ble begrunnet i likhet til tilsvarende steinkjellere i Gamlebyen, samt noen gjenstandsfunn. På gulvet inne i steinkjelleren ble det funnet flere skår av en Westerwald-steingodskanne fra tidlig 1600-tall samt skår av blyglasert leirgodsfat fra omtrent samme tid, muligens noe senere. Nå har vi imidlertid mottatt dateringsresultater fra pælefundamentene (¹⁴C) og fra eikebjelker (dendrokronologi) under det øverste gulvlaget. Den dendrokronologiske dateringen viser at sistnevnte bjelker kom fra eiketrær som trolig ble felt i 1298 og 1299. Pælefundamentet under den vestre skillemuren ble ¹⁴C-datert på or (alnus) til Cal AD 1260-1390 (1 sigma, lab. nr. Ua-52018), og pælefundamentet under den søndre muren ble ¹⁴C -datert på samme tresort til nøyaktig samme tid (lab. nr. Ua-52019). ¹⁴C-dateringene og dendrokronologien samsvarer godt, så det er liten grunn til å tvile på at dateringene stemmer.

Beskrivelse av steinkjelleren:

Steinkjelleren besto av minst tre rom: et i vest, et i midten og et i øst (figur 3 og vedlegg 1). Delen av kjelleren som ble gravd ut i 2013 og 2014 bestod av fire murer. Hver mur var fundamentert på pæler i hele murens bredde. Pælene var slått ned i bunnen av en bred grøft som var gravd ned til undergrunnen. Fundamenteringsarbeidet for bygningen hadde delvis ødelagt restene av en eldre, underliggende laftet bygning som var fundamentert på meterlange trestabber (figur 4). Restene av dette trehuset ble funnet både utenfor og inne i kjelleren, og dimensjonene på stabbefundamentet tilsa at bygningen var høy. I sør gikk kjellermuren på tvers av hele utgravningsfeltet fra spuntkanten i vest til spuntkanten i øst. I nord gikk det en mur fra vestre spuntvegg og nesten over hele utgravningsfeltet, fram til 1,7 m fra østre spuntvegg. Ved dette punktet (ref. 1, figur 3) svingte muren sørover og utgjorde skilleveggen mellom midtre og østre rom til den traff sørmuren 2,2 m fra østre spunt (ref. 2, figur 3). Parallelt med østre skillevegg gikk en vestre skillevegg. Sistnevnte lå 1,5 m vest for vestre spuntvegg. En annen mur fortsatte østover fra kjellerens nordøstre hjørne (se ref. 1, figur 3), men denne var grunnere enn nord- og østmuren, og steintypen var en annen. Denne muren var heller ikke fundamentert på pæler slik som de andre kjellermurene, og den kan være resultat av en senere påbygging. Østre del av søndre mur, som danner sørveggen i det østre rommet (ref. 3, figur 3), var også grunnere enn resten av sørmuren og kan være et senere tilbygg. Denne muren var imidlertid fundamentert på pæler på samme måte som de øvrige murene. Det ble også observert rester av et pælefundament (ref. 4, figur 3) for en mur med retning mot øst, under det østre rommet, like sør for en åpning i østre skillevegg (ref. 6, figur 3). Mangelen på murrester på dette fundamentet tilsier at denne muren ble fjernet før kuppelsteinsgulvet (nederst på figur 7) ble lagt og viser at bygningen hadde flere faser.

Murene i sør og nord hadde tilsvarende dimensjoner. Murene var oppmurt med slett innerliv (vedlegg 2), mens resten av muren, inkludert ytterlivet – ofte kalt bakmuren – var grovere utført, uten gjennomgående skift (figur 5). Dette viser at kjelleren var nedgravd og ikke stod over bakken slik middelalderske steinkjellere gjerne gjorde (jfr. Lagmannsstova på Agatunet). I det sørvestre hjørnet i østre rom lå steinene i muren i forband (ref. 5, figur 3), noe som viser at de var samtidige. Den østre delen av sørmuren, som fortsatte ut av utgravningsområdet, var grunnere fundamentert enn resten av sørmuren, men den naturlige topografien kan være årsaken til dette. Østre skillevegg hadde om lag samme dimensjoner og dybde som murene i sør og nord, men hadde slett murliv på begge sider. Vestre skillemur besto av flatere og mindre steiner enn de andre murene og var også smalere. Under utgravningen ga den inntrykk av å være et senere tillegg, men det viste seg at denne muren var dypest fundamentert av dem alle. Det var heller ikke noe klart skille i murverket som tilsa at den ikke var bygget samtidig som søndre og nordre mur. Ut fra beskrivelsene i Engers utgravningsdagbok ser murene som ble utgravd på 50-tallet ut til å ha vært bygd på samme måte som murene som ble gravd ut i 2013/2014.

Enger (1954b:13) beskriver en trapp som gikk ned i kjelleren gjennom den vestre muren (ref. 1, figur 2). Denne trappa ledet dermed inn i kjellerens vestre rom. Enger (1954b:14) nevner også en trapp i sørmuren, men det er uvisst om denne er samtidig med trappen i vestveggen. Det er heller ikke markert noen trapp i plantegningen fra 1954 (figur 2), så det er mulig det dreier seg om en inkurie, slik at det faktisk er snakk om trappen i vestveggen. Det var ingen tydelig gjennomgang fra det vestre til det midtre rommet. Fra det østre rommet til det midtre var det derimot spor av en åpning i form av en flat stein som trolig utgjør terskelen i en én meter bred døråpning (ref. 6, figur 3). Murens innerliv fortsatte lenger ned enn denne terskelsteinen, så terskelsteinen tilhørte trolig en sen fase av bygningen. Det lå et kuppelsteinsgulv i passende trinnhøyde nedenfor terskelsteinen (figur 6). Det ser ut til å være fjernet eller utrast et lite murparti på hver side av terskelsteinen, kanskje fra dørvangene. I vestveggen hadde kjelleren en nisje som Enger (1954b:12) tolket som en lysåpning. Det ble ikke avdekket tilsvarende åpninger i muren i 2013/2014.

Alle rommene i kjelleren hadde kuppelsteinsgulv fundamentert i sand (figur 7). Kuppelsteinsgulvet i det midtre rommet (øverst på figur 7) var forseggjort, med fall mot fire dreneringsrenner henholdsvis orientert parallelt med veggene. Også i det østre rommet ble det registrert en renne, men her var det kun én enkelt renne som gikk langs veggen mot det midtre rommet. Det ble funnet trerester over kuppelsteinsgulvene i alle tre rommene, men disse var til dels meget dårlig bevart. Kun i det midtre rommet kan man med sikkerhet si at det har vært lagt et tregulv ovenpå kuppelsteinsgulvet, trolig fra den siste bruksfasen av bygningen (figur 6). Det var på dette gulvet ovennevnte keramikkgjenstander ble funnet. I sandlaget under kuppelsteinsgulvet i nordre del av midtre rom ble det funnet et lag med stokker som lå oppå to tykke bjelker av eik (se dendrokronologiske dateringer, over). Bjelkene var delvis murt inn i den nordre muren (ref. 7, figur 3), muligens også den vestre skilleveggen.

Så hva slags bygning er dette? Den lå like sør for Bispeallmenningen og i kort avstand fra Bispegården og Oslo torg. Murenes bredde på 1,2-1,3 m samt fundamenteringen på tettstilte pæler tyder på at steinkjelleren har stått under en steinbygning som kanskje reiste seg to etasjer over kjelleren. Bygningen vil i så fall ha hatt svære dimensjoner. Murene som så ut til å ha blitt påbygd mot øst og de ulike gulvlagene, hvorav det øverste lå vesentlig høyere enn bunnen på kjellermurene, viser at bygningen hadde flere faser. Ulike navngitte bygninger/bygårder og funksjoner ble foreslått da steinkjelleren var antatt å være fra 15-/1600-tallet. Når nå en middelalderdatering er fastslått, kan det foreslås at steinkjelleren tilhørte steinhuset i Bjarnegården i Oslo. Her ble et vitnebrev om jordsalg og forlik fra Pål Einarsson, lagmann i Oslo, utstedt i 1324 (RN 302). Det finnes imidlertid ingen topografisk informasjon for denne gården. Bjarnegård antas å ha fått navn etter herr Bjarne Lodinsson som var kansler i 1280-årene og senere ble riksråd. Bjarnegård nevnes fra 1324-1512 og ble brukt som rådhus, senest fra 1324 da ovennevnte vitnebrev ble utstedt og til bybrannen våren 1352, da nesten hele Oslo brant ned. Møtet i forbindelse med vitnebrevet skal ha blitt holdt i gildestuen i bygningen (Bull 1922:172; Grieg 1933:40) – kanskje i en overetasje som strakk seg over hele steinkjellerens grunnplan?

Den høymiddelalderske dateringen av steinkjelleren i Arkeologigropa åpner for spennende muligheter hva gjelder tolkningen av Oslos middelalderkjellere. Disse har for en stor del blitt tolket som etterreformatoriske eller senmiddelalderske. Med de nye resultatene fra utgravningene på Follobaneprosjektet bør man se med nytt blikk på disse kulturminnene som i en lengre periode har blitt noe stemoderlig behandlet på grunn av manglende vern i kulturminneloven for arkeologiske kulturminner yngre enn år 1537. Ikke minst gir denne nye informasjonen inntrykk av en middelalderby ikke kun bestående av trehusbebyggelse mellom monumentalanlegg i stein. Trolig omfattet byen også en rekke steinkjellere, kanskje med flere etasjer i stein, som ble bygd og brukt i Oslo, også fra 1200-tallet av.

Vedlegg 1

Vedlegg 2

 

Tekst og figurer: Therese Marie Edman, Regin Meyer og Egil Lindhart Bauer

Litteratur:

Bull, Edvard

1922       Oslos historie. Kristianias historie B. 1. I hovedkommission hos Cappelen, Kristiania.

 

Enger, Cato

1954a    Bispeallmenningen funnet. De siste utgravninger i det gamle Oslo. Fortidsminner.

 

1954b    Oslo Gamlebyen 1954 10/5 – 15/10.

 

Grieg, Sigurd

1933       Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo. Akademiet, Oslo.