Utgravningen av deler av St. Nikolaikirkens kirkegård i Oslo pågikk fra juli 2014 til påsken 2015 som en del av Follobaneprosjektet. Ni måneder med utgravning resulterte i 100 graver og 107 skjeletter som er tatt opp og innbrakt til NIKU for analyse. Det var flere skjeletter enn graver, hvilket skyldes at det var flere dobbeltgraver på kirkegården.

For å lese mer om hva som ellers ble funnet under utgravningen av dette området, se: Rester av Nikolaikirkens kirkegård avdekket

Kirkegården ved middelalderen Nikolaikirke – en adventsoppdatering

Hvem var denne kvinnen, og hvorfor led hun en så brutal død?

Så mye som en tredjedel av gravene som ble utgravd tilhørte barn – primært spedbarn. Av graver med voksne individer hadde mange av disse blitt kuttet av andre graver (spesielt i den nordlige enden av den utgravde delen av kirkegården, nærmest kirken), og dermed var det mange av gravene med voksne individer som ikke var intakte. Men én av de intakte gravene var en dobbeltgrav, og den inneholdt restene etter en voksen kvinne og et barn plassert pent ved siden av hverandre med hodet i samme høyde.

Etter nærmere analyse ble kvinnen vurdert til å være mellom 27 og 35 år da hun døde og barnet ble ut fra analyse av de lange knoklenes størrelse samt tannanalyse estimert til å være mellom 7 og 9 år da det døde. Kanskje de var mor og barn? Dette får vi dessverre ikke svar på med mindre vi analyserer deres DNA.

Barnet i graven er nesten komplett og svært godt bevart og har ingen tegn på skjelettet som kan fortelle om dødsårsaken. Den voksnes knokler derimot, forteller en annen i historie. Under utgravningen ble det raskt tydelig at kvinnen hadde spor etter sykdom i underbeina, hvor den venstre side var hardest angrepet (se figur 2). En frisk knokkel ville i motsetning til disse hatt en glatt, jevn og rett overflate, så når en ser et bein som dette (jfr. bildene under) kan det ikke være tvil om at vedkommende har vært hardt rammet.

Bildene over viser venstre leggbein, som i omtrent hele beinets utstrekning har mange små beinutvekster (exostoser) som gir benet et karakteristisk «juletreaktig» utseende (figur 3). Det samme gjelder siden på skinnebeinet som vender ut mot leggbeinet (figur 4). Høyre side har derimot ikke disse exostoser, men er mer preget av en hevelse på den midterste og nederste delen av skaftet (se figur 5). Høyre og venstre lilletå viser også markante forandringer som kan ha en sammenheng med sykdommen (figur 6).

Så hva feilet denne kvinnen som ble begravd på kirkegården til St. Nikolaikirken en gang i middelalderen? En knokkel fra kvinnen skal C14-dateres, så snart vet vi mer presis når hun døde. I tillegg skal hun – eller snarere tennene hennes – inngå i et pestprosjekt, hvor hennes DNA skal analyseres av eksperter på Center for Evolotionary and Ecological Synthesis (CEES) i Oslo. Se nærmere om hva CEES jobber med på hjemmesiden deres: http://www.mn.uio.no/cees/.

Forandringene på kvinnes underbein og føtter tyder på at hun led av lepra. Spørsmålet er da hvorfor kvinnen lå begravd her og ikke på en kirkegård tilknyttet et leprosarium, som var et sted hvor man tok seg av de spedalske. I Oslo lå Laurentiushospitalet som tok seg av spedalske, og under graving i St. Halvards gate er det funnet 18 skjeletter med spor av spedalskhet (Holck 1970).

Har hun kunnet skjule sin grufulle sykdom slik at hun slapp å bli isolert på et leprahospital resten av livet? Undersøkelser fra Danmark viser at 14-17 % av de som hadde lepra ved døden ble gravlagt på vanlige kirkegårder (Boldsen og Mollerup 2006), og høyest antall ses på de kirkegårder med mange begravelser før 1400 e.kr. Det var trolig primært de med ansiktslesjoner som ble plassert på leprosariene, men det var langt fra alle med tegn på spedalskhet som ble begravet på kirkegårder tilknyttet et leprosarium (Arentoft 1999). Kvinnens kranie var dessverre knust, men av det som kunne anes, var det ikke tegn til spedalskhet i ansiktet. Les mer om slike forandringer i neste blogginnlegg.

Dateringen av kvinnen, vil forhåpentligvis også kunne belyse dette spørsmålet bedre. Spedalskhet ble i begynnelsen sett på som en sykdom forårsaket av Guds vrede. Siden de ikke kjente til hvordan sykdommen smittet, fikk den spedalske i tidlig middelalder lov til å ferdes fritt – og kunne blant annet dra på pilegrimsreiser. Senere ble folk ble mer og mer redd for smitten, og sykdommen gikk fra å bli håndtert av kirken til å bli håndtert av fagfolk. I forbindelse med dette ble det mulig å tvangsinnlegge folk. Nettopp dette skulle vise seg å være effektivt i bekjempelsen av sykdommen (Dolding-Smith 2015).

Vedørende barnet, som ligger gravlagt sammen med kvinnen, så har dette unektelig også vært sykt – ellers ville det ikke ha ligget her. Men hva angår spedalskhet, så tar det ganske mange år etter smitte før skjelettforandringer manifesteres. Derfor ser man sjeldent skjelettforandringer hos barn under 10 år (Lynnerup et al. 2008).

 

Skrevet av osteoarkeolog Anne Østergaard Jensen.

 

I neste blogginnlegg skriver Anne mer om spedalskhet og hvordan denne fryktede sykdommen arter seg.

 

Litteratur:

Arentoft, E. 1999. De spedalskes hospital. Udgravning af Sankt Jørgensgården i Odense. Odense Bys Museer.

Boldsen, J.L., L. Mollerup. 2006. Outside St. Jørgen: Leprosy in the Medieval Danish City of Odense. American Journal of Physical Anthropology, vol. 130, s 344-351.

Dolding-Smith, J. 2015. https://namuhyou.wordpress.com/2015/03/23/the-social-perception-of-leprosy-throughout-the-british-mediaeval-period/

Holck, P. 1970: Skjelettgravning: en innføring i antropologi for arkeologer. Universitetsforlaget, Oslo.

Lynnerup, N., P. Bennike, E. Iregren & T. Ahlström. 2008. Biologisk antropologi med human osteologi. København: Gyldendal.