Skrevet av Ingeborg Sæhle, utgravningsleder for Søndre gate i Trondheim.

I 2015 foretok Anna Petsersén i regi av NIKU en arkeologisk forundersøkelse av grunnen under Søndregate 9-11. Resultatene var overraskende og meget spennende. I begge de anlagte prøvegrøftene kunne hun påvise rester etter en tidlig kirke med tilhørende gravplass. C14 analyser har datert kirkerestene til tiden omkring 1015-1050 AD, og den tilhørende kirkegården til perioden 1165-1275 AD (Petersen & Lovvik in prep.).

Å finne restene av en kirke fra tidlig middelalder i dette området av Trondheim var ikke forventet. Basert på funn av menneskelige levninger under Søndre gate 7 i 1978 har man hatt mistanke om at det kan ligge en kirke i området omkring Krambugata og Søndre gate (Petersén & Lovvik in prep.).

Man antok at det menneskelige beinmaterialet stammet fra en nærliggende kirkegård, men det er først gjennom NIKUs forundersøkelser i 2015 at man har kunnet påvise at de menneskelige levn faktisk tilhører en in-situ gravplass tilknyttet en eksisterende kirke. At denne kirken i tillegg skulle vise seg å være en av de tidligste kirkene i Trondheim har man ikke forutsett.

Begynte å grave i august

I slutten av august 2016 startet NIKU opp arkeologiske undersøkelser ved Søndre gate 9-11, med sikte på forhåpentligvis å kunne definere kirken og den tilhørende kirkegården som ble funnet i 2015 (fig.1). Et utgravningsområde på ca. 8 m x 9 m ble åpnet i forlengelse av de gamle søkegrøftene.

Sjakting med maskin tillot oss å komme langt nedover i kulturlagene, og ved utgravningens start var vi allerede 1,5 m nede i undergrunnen. Etter å ha fjernet etterreformatoriske kulturlag knyttet til bakgårdsbebyggelse og eiendomsparseller, kom vi til slutt i kontakt med middelalderen i Krambugata.

Den etterreformatoriske keramikken ble plutselig erstattet av karakteristisk engelsk import fra 12-og 1300-tallet, og murverk tilhørende kirkebygningen ble gradvis synlig. I feltets nordlige og sydlige del dukket kirkegården opp, og det ble hurtig tydelig at de fremkomne gravene alle respekterte steinfundamentene knyttet til kirken. Anna Peterséns teori fra 2015 var nå uomtvistelig bekreftet; en ny middelalderkirke var funnet i Trondheim.

Kirken i Søndre gate

Hvordan ser den så ut, kirken vi har funnet i Krambugata?

Da Anna prøvegravde området i 2015 fant hun tre separate steinfundament (fig. 1). De består alle av grovt tuktet stein og markstein, lagt direkte ovenpå et underlag av sand. Fundamentene er såkalte tørrmurer, hvilket betyr at steinskiftene i muren er lagt direkte ovenpå hverandre, uten bindemiddel. De to fundamentene i den sydlige prøvegrøften består av fem skift med stein, hvor man mellom de større steinene har lagt en pakning av mindre rullestein og markstein (fig. 2).

En tørrmur uten bindemiddel, lagt direkte ovenpå sand uten en fundamenteringsgrøft, er ikke særlig stabil. Det er derfor ikke sannsynlig at murene representerer bærende elementer i en steinkirke. Murene skal nok heller ses som tilhørende en trekirke, hvor den underliggende tømmerrammen hviler på steinfundamenter for å løfte bygningen opp fra bakken (Christie 1874: 17f). Når vi gikk i gang med utgravningene i august i år var det derfor grunnplanen til en stavkirke vi hadde sett for oss å finne.

Vårt første møte med kirkerestene i Krambugata ble dramatisk: Under tømmingen av en kjellernedgravning fra 1700-tallet dukket det plutselig opp et gravlagt individ i kanten av nedgravningen. Videre utgravning av kjelleren viste at personen var gravlagt helt inntil et påkostet murverk med tilhuggede sten – ganske ulikt de murrestene som ble funnet i 2015 (fig. 3).

Murverket viste seg å være en opphøyd plattform, rektangulær i form, bestående av minst fire skift med tuktet- og tilhuggede stein. Plattformen er så langt det eneste murverket hvor mørtel er brukt i konstruksjonen. Det øvre skiftet består av flate stein, hvor det er tydelig at steinene har fungert som en øvre pyntekant. Plattformen var unektelig noe av det mest forseggjorte vi hadde sett så langt, men hvordan passet den inn i kirkens grunnplan?

Når vi startet gravningene på Søndre gate i august, forventet vi å finne en kirke med en rektangulær grunnplan. Gjennom våre utgravninger så langt i 2016 har vi imidlertid måttet gå bort fra denne teorien. Etter hvert som vi har gravd oss gjennom destruksjonslag fra 12- og 1300 tallet har mer og mer av kirken blitt synlig. I tillegg til plattformen i øst, har vi nå rester av kirkens yttervegg i sør og nord, samt en avrundet apsid som omkranser plattformen (fig.4). Ytterveggene er ikke helt fremkommet på nåværende tidspunkt, og vi skal derfor være forsiktige med å uttale oss om deres konstruksjon. Mye taler dog for at dette også er tørrmurskonstruksjoner, av noenlunde samme karakter som murene fra 2015.

Basert på de elementene som er fremkommet så langt, har vi forsøkt å rekonstruere kirkens grunnplan som vi forstår den i dag (fig. 5). Figuren representerer vår forståelse av kirkens siste bruksfase, hvor et steingulv markerer korets avgrensing. Plattformen forstår vi nå som en type alter, eller høyalter, som har ligget innerst i koret. Et trappetrinn i sydvest viser at man har kunnet bestige alteret. Basert på de konstruksjonselementene som vi har avdekket per dags dato, forstår vi stadig kirken som værende en trekirke med steinfundament. Dette kan dog endre seg når vi graver oss lenger ned i kirkens indre
stratigrafi.

 

En tidligere kirke?

Den ovenfor beskrevne kirken representerer det vi på nåværende tidspunkt mener er den siste bruksfasen av kirken under Søndre gate 9-11. I tillegg til denne har vi minst én tidligere fase av kirkebygget. Under steinlegningen i koret er det dukket opp et massivt stolpehull, med en diameter på 60 cm, og en estimert dybde på ca.1 m.

Et lignende stolpehull er dukket opp i sydvest, i samme fase av stratigrafien. To mulige stolpehull kommer gradvis frem i nordvest og sydøst, og sammen danner de fire en mulig stolpegravd bygning. Stolpehullene følger den samme grunnplanen som den senere kirken med steinmur, og det er derfor nærliggende å tro at vi har funnet restene av en tidlig stolpegravd kirke på stedet.

Et tregulv kan muligvis settes i forbindelse med denne fasen av kirken. Tregulvet er så langt kun synlig i profil, og dets tilknytning til stolpene kan derfor ikke bekreftes før de overliggende lag er ferdiggravde. Over tregulvet er det påført et tykt lag med nesten ren sand. Denne sanden finnes i hele kirkebygget, og virker til å være et hurtig tilført lag som har hatt til hensikt å høyne og planere ut kirkerommet for å kunne skape den senere fasen med steinbelagt gulvoverflate og tilhørende korvegger og apsis i stein.

Vi kjenner ikke så mye til hvordan de stolpegravde kirkene har sett ut, men vi vet at de tilhører den tidligste fasen av kirker i Norge, og at de skal ses som forløperne for de senere stavkirkene (Jensenius 2001). Det er ikke funnet mange av disse i Norge, og hvis vi har funnet en stolpegravd kirke i Krambugata tyder det på at den kan representere en av de tidligste kirkene i Trondheimsområdet, muligvis anlagt allerede på overgangen mellom vikingtid og Middelalder.

Klemenskirken

De tidligste kirkene i Norge kan alle knyttes til kongemakten, da det var denne som sørget for kristningen av landet. De tidlige kongene reiste rundt og anla kirker på strategiske plasser, ofte som en del av et intrikat politisk spill, hvor man ved å erklære seg kristen viste at man hadde tette bånd med den europeiske maktelite. De aller tidligste kirkene lå som regel i forbindelse med en kongsgård, og har altså sannsynligvis fungert som kongenes egne kirker.

Dateringen av kirkemuren under Søndre gate 9 til 1015-1050 AD indikerer at vi her har å gjøre med en tidlig kirke. Den mulige stolpegravde forgjengeren er beviselig enda eldre, og sannsynliggjør at dette dreier seg om en kirke som kan settes i direkte sammenheng med en av de tidlige konger.

Ifølge Heimskringla er det to norske konger som oppfører kirker i Trondheim i det aktuelle tidsrommet: Olav 1. Tryggvasson, og Olav 2. Haraldsson. Sagaen sier at Olav Haraldsson bygger en Klemenskirke av tre i år 1016 AD (Snorre Sturlasson, Olav den helliges saga, kap. 53). Om Olav Haraldssons Klemenskirke står det, at den ble oppført «på samme sted som den står nå», altså på samme sted som den stod på Snorre Sturlassons tid (tidlig 1200-tall). Olavs Klemenskirke settes her i sammenheng med kongsgården.

I forbindelse med Olav Haraldssons død gravlegges han etter noen tid utenfor sin egen kirke: Klemenskirken. Etter et år og fem dager graves han opp igjen, og etter at biskop Grimkjell givetvis har observert flere mirakler omkring Olavs kropp velger man å plassere kongens legeme på høyalteret i Klemenskirken (Snorre Sturlasson, Olav den helliges saga: kap. 244). Det er her Olav blir helgenerklært, og han for evig blir kjent som Olav den Hellige. Ettersom ryktene sprer seg om at det skjer mirakler ved Olavs grav begynner folk å valfarte til Klemenskirken for å be forbønn og bli helbredet.

Klemenskirken går gradvis ut av bruk og Olavs kropp blir tatt ut av Klemenskirken og  etterhvert satt in i Nidarosdomen omkring 1090. Etter noen tid gjøres kirken om til sognekirke, og det er i den forbindelse at man anlegger en kirkegård på stedet. En av meget få skriftlige kilder som omtaler det middelalderlige Nidaros er Trondheimsversjonen av vekterrutene fra senmiddelalder. Her beskrives mange av Trondheims middelalderkirker ved navn, og påfallende nok nevnes kun Klemenskirkegård i teksten – ikke Klemenskirken (Blom1974: 118f). Dette tyder på at kirken har gått ut av bruk på dette tidspunkt, men at kirkegården stadig var synlig, og muligvis også stadig i i bruk.

Beskrivelsene av Olav den Helliges Klemenskirke stemmer påfallende godt overens med de arkeologiske funnene som er gjort under Søndre gate 9. Vi vet at vi har en tidlig stolpegravd kirke, muligvis enda en trebygd fase, samt en siste fase med stenbygde fundamenter og et høyalter av stein. Et slikt alter av stein er ikke noe man normalt ser i kirker fra denne tiden, og det er helt tydelig at dette er påkostet. Kan man eventuelt forestille seg at denne utbedringen av kirken ble gjort i sammenheng med at Olav ble helgenerklært og lagt inn i kirken til skue?

Vekterrutene beskriver Klemenskirkegård, og vi vet at Klemenskirken i dens siste fase ble omgjort til en sognekirke. Det er tydelig på utgravningene i Søndre gate 9 at kirkegården og de tilhørende gravene representerer den absolutt yngste bruksfasen av kirken. I tillegg ser vi at et større antall barnegraver (i flere tilfeller nyfødte eller premature barn) er nedlagt langs østsiden av apsis, i en fase hvor kirken faktisk er gått ut av bruk. Gravene er anlagt ovenpå kollapset murverk, og kirken kan kun ha vært synlig som en ruin på det tidspunkt gravene er nedlagt. Kan man forestille seg at man har valgt å gravlegge udøpte barn her i skjul, nær plassen hvor Olav en gang lå?

Forsatt mye å oppdage

De siste måneders utgravninger på Søndre gate 9-11 har produsert en rekke spennende strukturer og funn. Det står klart for oss at vi står ovenfor en tidlig kirke med flere bruksfaser – trolig en av de tidligste i Trondheim. Basert på arkeologiske funn og stratigrafi, kombinert med skriftlige kilder og topografiske studier, er det trolig at vi her har funnet Olav Haraldssons Klemenskirke – kirken hvor han selv senere ble helgenerklært og lagt på høyalter.

Det er likevel viktig å poengtere at utgravningene i Søndre gate ikke er ferdige ennå. Det arkeologiske arbeidet er i virkeligheten en lang rekke teorier og hypoteser som enten be- eller avkreftes gjennom utgravning. Vår forståelse og tolkning av strukturer og anlegg endrer seg fra dag til dag, og baserer seg på den indre stratigrafien av en lokalitet. Dette betyr at det som virker åpenbart i dag hurtig kan endre seg i morgen, og at man ikke skal utlede for mye før man har styr på de stratigrafiske relasjonene.

Mye tyder på at vi har funnet Olav Haraldssons Klemenskirke i Trondheim. Dette vil dog aldri kunne absolutt bekreftes, og en stor del av vårt videre arbeid vil ligge i å gå igjennom tidligere arkeologiske utgravninger, og å forsøke å sette kirken inn i et større bilde av middelalderbyen Trondheim. Vi går en fortsatt spennende utgravning i møte, og en like spennende etterarbeidsfase!

Se 3D-modeller fra utgravningsstedet.

 

Referanser:

Blom, G. A. 1974. Magnus Lagabøtes bylov og Trondheim. Trondhjemske samlinger, vol.9 (2). 99- 145

Christie,H. 1974. Middelalderen bygger i tre. Universitets forlaget, Oslo.

Jensenius, J.H.2001. Trekirkene før stavkirkene.En undersøkelse av planlegging og design av kirker før ca.år 1100. Upublisert doktorgradsavhandling, Arkitekthøyskolen, Oslo.

Petersén & Lorvik. in prep.  NIKU oppdragsrapport 2015.

Sturlasson, S. 1957. Snorres Kongesagaer. Gyldendal, Oslo. 210-482