Skrevet av Jani Causevic og Kristine Ødeby

 

Det er en kald vinterdag i senmiddelalderens Oslo. Du er en del av et omreisende arbeidslag som har fått et stort oppdrag, å bygge Bispeborgens ytre ringmur. Akkurat i dag har det falt en stor mengde snø, og mange fra laget ditt driver og måker rundt bygghyttene. Mesteren gav deg beskjed om å ta ansvar for haugen med sløve og rustne verktøy, så du stabler dem bakpå en slede som du drar nedover de ujevne stokkene i Bispeallmenningen, som leder ned mot havna. Du passerer det gamle steinhuset, og ankommer et trehus på sørsiden av gata.

 

Alt som er tilbake av dette trehuset i dag, nesten 700 år senere, er forkullede rekker av stående stabber, samt løse stein som ser ut til å ha vært lent opp mot disse. Stabbene vi har avdekket er en fortsettelse av en rekke som ble gravd fram under de tilstøtende utgravningene til Cato Enger i 1954. Stabberekken har vært minst 18 meter lang, et mål som inkluderer den delen som ble gravd ut i 1954, og bygningene minst 5 meter brede. Det kan bety at det har vært fundamentet til flere hus eller en hel bygård som brant ned samtidig.

 

 

 

Dette (eller disse) husene er plassert direkte på sørsiden av Bispeallmenningen. Siden stabberekken vi har funnet ligger like inntil gata, har husene fungert som gatas søndre avgrensning. I dag sitter vi kun igjen med rester etter huset, i dette tilfellet mange stabber og store mengder kull og aske.

 

 

Vi hadde et lite håp å finne bevarte gjenstander etter brannen, og en møkkete jobb var foran oss da vi startet opprensingen av de kollapsede massene over fundamentet. I første omgang fant vi bare ødelagt keramikk og diffuse metallklumper, men ingen gjenstander som kunne fortelle oss om husets funksjon. Og det er heller ikke så uvanlig: Når bare fundamentene er bevart av bebyggelsen, er det sjelden vi finner tydelige spor fra bruksfasen.

Denne gangen var det annerledes. For inne i huset, og i hovedsak langs den sørlige veggen, ble det funnet hele 16 bryner, en slipestein og en slipeplate. Disse brukes til å slipe og fjerne riller og ujevnheter på eggen til redskaper og våpen, og er laget av steinsorter med fin krystallstruktur som sandstein eller kvartsskifer. Funnene varierer fra ubrukte emner til godt brukte bryner i ulik størrelse og kvalitet. Blant de penere brynene finnes et hengebryne, som er gjennomhullet og kan henges fra beltet og dermed være lett tilgjengelig.

Funn av slipestein, slipeplate, og så store mengder bryner og bryneemner forteller oss at dette ikke var en tilfeldighet. Dette var ikke gjenstander som ble kastet eller mistet her, men snarere ting som var i huset da det brant ned.

 

Du banker på og venter. Etter en stund åpnes døra og en fattig, enkel mann kommer til syne. Han tar en titt på sleden med verktøyet, og vet med engang hvorfor du er her. “Jeg kan ta dem med en gang, kom tilbake om et par timer,” sier han, og deretter: “Alt for biskopen.”

 

Men hvem er han?

Mannen er en skjærsliper, en omreisende håndverker som oppsøker torg og bygårder og som kunne ha egne boder hvor folk kunne komme og få redskapene sine slipt. Det er ut ifra denne konteksten vi her har valgt å forstå det nedbrente huset vårt med alle sliperedskapene. Det må understrekes at dette er en arbeidshypotese, som vi fremdeles jobber med og utvikler. Allikevel er det ikke utenkelig at det er en skjærsliper som har holdt til i dette trehuset i Bispeallmenningen, iallefall i en periode før det brant ned.