Skrevet av Ingrid Rekkavik – Foto:  Angela Weigand, UiB

Terninger er intet nytt under påskesolen. De eldste i verden er iranske og skal være nærmere 5000 år gamle, og det sies faktisk at bødlene spilte med terninger under Jesus’ korsfestelse. Denne spillterningen ble funnet av arkeologer i Vågsbunnen i Bergen nylig, og den ble mistet en gang på 1300-tallet.

I Bergen har man tidligere funnet over 30 terninger fra middelalder, så oppdagelsen av en terning i seg selv er ikke særlig overraskende. Akkurat denne er derimot spesiell. Terningen fra Vågsbunnen har to femmere og to firere, i stedet for ett- og to-tall. Sannsynligvis har denne terningen vært brukt til å jukse i spill.

Pengespill i middelalder

Det som skiller terninger fra andre spillsaker fra middelalder er at utfallet kun blir bestemt av flaks. Dermed egner terninger seg spesielt godt for pengespill, noe det også har blitt brukt til. Faktisk kan det se ut som om spillkulturen var et så stort problem i middelalderens Bergen, at myndighetene så seg nødt til å forby det. Ifølge byloven av 1276 kunne kongens ombudsmenn konfiskere penger på bordet og i tillegg kreve alle deltagere for en halv mark

(ca. 107 gram) sølv i bot, dersom gambling ble oppdaget. Det er likevel ingen grunn til å tro at pengespill ikke var utbredt.

Passe-dix er et av de eldste og enkleste terningspillene man kjenner til. Spillet går ut på å prøve å kaste minst ti i sum, og den første som får mindre enn ti taper. Fordi det spilles med tre terninger, er gjennomsnittskastet i passe-dix på 10,5. I et tenkt eksempel på fusk, kan vi se for oss at man bytter inn bare én av terningene med jukseterningen fra Vågsbunnen. Et gjennomsnittlig kast vil da øke til 11,5. På lignende vis kan terningen også ha blitt benyttet i en rekke strategispill, og ha gitt svindleren en betydelig økt sannsynlighet for å vinne.

 

Skjebne, flaks eller sannsynlighet

I sagakildene er spill en metafor på den lykkelige tilstanden i gudeverdenen før Ragnarok. I denne litteraturen er hell i spill er ofte et trekk som heltefigurene besitter, som et uttrykk for guddommelig velvilje. Ett eksempel finner man i sagaen om Olav den hellige, hvor Olav vinner et landområde fra Sveakongen etter et utrolig terningkast.

Etter at Sveakongen har kastet to seksere utbryter han at det er ingen vits for Olav å kaste, men Olav sier at det finnes seksere i terningene ennå. Olav kaster så dobbelt seks, men det ene terningen deler seg slik at den viser syv øyne. Slik vinner han øyen Hisingen. En utbredt forestilling har nok vært at hell i spill var skjebnebestemt, og at de som lyktes hadde høyere makter på sin side.

Men om en slik skjebnetro trolig var utbredt, hadde man åpenbart også en forståelse for sannsynlighetsregning. Og selv om gambling egentlig var ulovlig, fantes det nok like fullt en internjustis blant deltagerne dersom juks ble avdekket.

Terningens siste spill?

Det er spennende å prøve å se for seg denne terningens siste spill – ble kjeltringen avslørt? Hvordan var i så fall reaksjon blant deltagerne rundt bordet? Var det et lystig lag blant venner hvor slike overtredelser kunne tilgis mot tilstrekkelig kompensasjon, eller kom det til hissige sammenstøt? Hvordan gikk det til med selve terningen – ble den kanskje sluppet av den nervøse juksemakeren, som ønsket å kvitte seg med bevis? Eller ble den kastet i sinne av en forarget motspiller, til dit hvor den endte opp med å bli funnet over 600 år senere?

 

Som alltid sitter arkeologene med flere spørsmål enn svar, men dersom svindelen ble avslørt etter et kast kan vi i hvert fall slutte en ting – beviset lå ugjenkallelig på bordet. Alea iacta est – terningen er kastet, skal Caesar ha sagt da han krysset grenseelven Rubicon, og med det innledet den store romerske borgerkrigen.

Betydningen var klar. Den endelige avgjørelsen var fattet, det var ingen vei tilbake. Han som kastet terningen, kunne ikke ro seg unna.