Del III i føljetongen «En vandring ned Bispegata» på NIKUs arkeologiblogg. Se del I om Bispegata på 1600-, 1700- og 1800-tallet, og del II om Bispeallmenningen på 1200- og 1300-tallet.

Skrevet av Kristine Ødeby

 

Et populært stokkedekke

19. april 2018, dagen etter at det forrige blogginnlegget i denne føljetongen ble publisert på forskning.no, der utgravningen av stokkedekket i Bispeallmenningen først ble omtalt, startet en ny debatt om bevaring av arkeologiske funn.

Samme dag hadde utgravningen på Follobaneprosjektet fått besøk av Østlandssendingen, og i intervjuet med NIKUs prosjektleder kom det fram at stokkene i trebrolegningen ikke skulle tas vare på etter at de var dokumentert. Skulle virkelig Bispeallmenningen kastes på dynga? NIKU mottok de neste dagene en stor mengde henvendelser fra engasjerte Osloborgere.

Mange mente at gata burde ha en framtid på museum.

 

 

Ett parti av Bispeallmenningen bevares for framtida

Engasjementet for Bispeallmenningen var forståelig. Avdekkingen av et langt og delvis sammenhengende løp av en middelaldersk gate er ikke dagligdags, og Oslo er en by som er opptatt av sin egen historie. Det er ikke tvil om at gateløpet hadde vært et visuelt slående utstillingsobjekt, og et fantastisk formidlingstilskudd for eksempel i den kommende nye middelalderparken på Sørenga.

På den annen side var det mange argumenter mot bevaring. Store deler av stokkedekket var i dårlig forfatning etter å ha ligget i jorda i nesten 750 år. Konservering av formuldet treverk, det vil si treverk som delvis er brutt ned til mold, er en prosess som krever mye tid, penger og utstyr. I tillegg var det ingen umiddelbar plan for bruk av materialet i en utstilling av gata, og magasineringen av stort treverk er plasskrevende.

Ulike forslag til opptak, konservering, oppbevaring og fremtidig utstilling ble diskutert. Siden ett parti av stokkedekket var i bedre stand enn andre, ble det besluttet å ta vare på dette.

 

 

 

Opplev Bispeallmenningen i 3D

Et parti på tolv stokker ble bevart, som tilsvarte nesten tre meter av Bispeallmenningen. Stokkene ble merket, forsvarlig pakket inn, og midlertidig lagret i vannbad til de ble overført til Kulturhistorisk museum der de nå venter på konservering. Inntil videre er det ikke laget noen plan for formidling og utstilling av gata, men bevaringen av stokkene legger til rette for at Oslos befolkning kan få oppleve å se deler av den fysiske Bispeallmenningen i framtida.

Også båtdelene gjenbrukt som del av gatedekket, tidligere omtalt på arkeologibloggen, ble tatt inn til konservering og oppbevares i dag på Norsk Maritimt Museum.

Bevaringen av stokkene kommer på toppen av et grunnfjell av dokumentasjon som har blitt gjort av Bispeallmenningen, båtdelene, og av alt som ble avdekket under utgravningen.

Feltdokumentasjonen består av utførlige beskrivelser, hver stokk og planke er digitalt innmålt, og det er tatt store mengder dokumentasjonsfoto. Toppen av kransekaka er fotogrammetrimodeller av hele utgravningsområdet, der flere faser av Bispeallmenningen, murverk i Bispeborgen og nærliggende trehusbebyggelse visualiseres i 3D.

Flere av disse modellene publiseres på nettstedet Sketcfab slik at man når som helst kan ta seg en virtuell vandring ned Bispeallmenningen.

Ta deg en tur på stokkedekket her.:

Vi fortsetter å vandre

Stokkedekket viste seg å ikke være den eldste fasen av Bispeallmenningen. Årringdatering har fastslått at to trær fra stokkedekket var felt i år 1278, men rester av ytterligere to faser av trebrolegging ble påvist i dypere lag av jorden.

Disse eldre trebrolegningene er datert til 1230-tallet og midten av 1100-tallet. I bunnen indikerte langsgående veigrøfter og gjerder at den samme traséen ble brukt som veifar lenge før den ble brolagt med treverk, trolig allerede på 1000-tallet.

 

 

Selv om kulturlagenes bunn er nådd og utgravningen er ferdigstilt, slutter ikke arbeidet med Bispeallmenningen. Et omfattende rapporteringsarbeid gjenstår og naturvitenskapelige prøver skal undersøkes. Ved hjelp av dendrokronologiske analyser og 14C-datering kan stokkedekkene tidfestes og ulike jordprøver kan fortelle mer om hvordan gata ble brukt og aktiviteter i byen på hver side av den.

Tolkningene kompletteres av flotte gjenstandsfunn som disse,  disse og denne  som folk kan ha mista mens de vandret, eller hastet, ned gata.