Skrevet av Ingeborg Hornkjøl

Som regel er feltarkeologene på NIKU ute i Norges middelalderbyer og graver, men som forskere og forvaltere av Norges kulturminner fra middelalder, er det innimellom nyttig å få litt faglig påfyll. I den anledning deltok en av NIKUs feltarkeologer på en internasjonal studentkonferanse i regi av HEI – Heritage Experience Initiative – ved Universitetet i Oslo.

Konferansen gikk over to dager og inneholdt studentpresentasjoner fra Universitetet i Oslo, Newcastle University, Göteborgs Universitet og Aarhus Universitet. Hovedtema var kulturarv og forvaltning, med særlig fokus på landskap som ligger i skjæringspunktet mellom natur og kultur – hvordan forvalter og verner man arv som både er formet av mennesker og forvandlet av naturen? Alexa Spiwaks keynote-foredrag dag 2 av konferansen fremhevet mange av problemstillingene rundt dette temaet.

Hybrid-minner

Med utgangspunkt i skifer-bruddene i Wales belyste Spiwak hva et hybrid-minne er og hvordan de utfordrer alminnelige måter å forstå forvaltning av kulturarv på. De store skiferbruddene i Nordvest-Wales skaper et karakteristisk preg på landskapet, og har nylig blitt tildelt en plass på UNESCOs verdensarvliste som kulturminne, og mer spesifikt, som kilde til industrihistorie. Nærmere undersøkelser viser imidlertid at steinbruddene er mye mer enn kulturminner – etter mange år uten menneskelig aktivitet har de blitt vert for nye og livlige økosystemer. Disse økosystemene er unike i kraft av å ha vokst fram på betingelse av menneskelig industri, og er derfor interessante for naturfaglig forskning. Ved å kategorisere skiferbruddet som kulturminne risikerer man imidlertid at naturens utforming av bruddet ikke blir ivaretatt og undersøkt. Spiwak eksemplifiserer med at UNESCO-designeringen har ført til dugnadsarbeid rundt bruddene for å begrense vegetasjon.

Spiwaks problemstilling er både interessant og høyst reell – hun understreker hvor viktig måten vi forstår kultur- og naturarv er i praktisk sammenheng når vi forvalter. Samtidig rører hun ved flere grunnleggende spørsmål rundt hva å verne kultur- og naturminner egentlig er og hvorfor det er verdifullt. Dette ble derfor et tema under spørsmålsrunden – hvorfor er alltid vern konsentrert rundt trussel – at kultur- og naturminner er truet? Det opplagte svaret er at vi ikke ville hatt behov for å verne noe som helst hvis det ikke var truet – av tidens tann, av menneskelige inngripen eller den usikre fremtiden vi alle går i møte. Vi har dermed behov for å spesifisere og rangere våre mest dyrebare skatter, slik at vi kan bruke de ressursene som kreves for å verne dem, og for at også kommende generasjoner skal forstå at det er verdifullt. Det er det nærmeste vi kan komme en garanti for at også våre barnebarn kan nyte Røros, Nidarosdomen og skiferbruddene i Wales.

 

Tilbake til Middelalder-Oslo

Det er langt fra tidlig-moderne skiferbrudd i Wales til middelalderbyen Oslo. Likevel bidrar diskusjonene fra HEIs studentkonferanse om kulturarv til at også møkklag fra middelalder blir satt i perspektiv. Selv om de ikke representerer de samme Outstanding Universal Values som UNESCOs kulturminner, må også disse vernes – og hvordan vi velger å gjøre det innebærer også en diskusjon om hva vern omfatter. På grunn av Follobane-prosjektet må kulturlagene i Middelalderparken graves vekk, og i etterkant vil det anlegges park for å formidle resultatene. På samme måte forvaltes mange av Norges kulturminner – når ny infrastruktur skal bygges, blir kulturminner omgjort til data for forskning og formidling. Når Spiwak i sin presentasjon imidlertid gir uttrykk for at skiferbruddene kanskje helst burde vært latt i fred, er derfor dette stikk i strid med hvordan vi ofte forvalter vår kulturarv. Kan både det å la arven være i fred, og det å omgjøre den til forskningsdata, være gode måter å forvalte på?

 

Realitetene rundt vern

Vi må nemlig alltid ta i betraktning de rent praktiske realitetene rundt vern. Middelalderlagene under Oslo og andre gjengrodde fornminner i skog og mark har for lengst blitt godt bevarte hemmeligheter, selv for mange fagfolk. I tillegg har de liten eller ingen estetisk verdi, er ofte ikke synlige og inneholder stort sett bare materiell kultur som er interessant for forskning. Er de overbygd av infrastruktur i tillegg, som i Oslo, kan man godt si at lagene ikke har noen verdi med mindre de blir utgravd og publisert. Da er det kanskje ikke så unaturlig å si at den beste formen for vern er utgraving?

Fra møkklag til levende historie

Man kan kanskje synes det er ironisk at middelalderen graves bort for å gjøre plass til en middelalderpark, men det er altså gode grunner til at fjerning noen ganger er det beste vern. På den måten gjøres møkk og flis fra middelalder om til kunnskap og levendegjøring av historien, i tillegg til en vakker, grønn lomme i byen vår. Allerede kan fruktene av dette arbeidet sees i NIKU og Tidvis sin 3D-modell av middelalderbyen Oslo, og når parkanlegget er ferdig vil det være gode muligheter for formidling blant de grønne omgivelsene. Ingenting av dette ville vært mulig uten destruksjon gjennom arkeologiske utgravinger – stikk motsatt av skiferbruddene i Wales. Det gir en arkeolog litt å grunne på.