Vi er allerede fire måneder inn i 2016 og årets prospekteringssesong har begynt for alvor. NIKUs arkeologer har så langt vært involvert i flere store og små geofysikkprosjekter, både i forsknings- og forvaltningsøyemed, og året ser ut til å bli et av de travleste hittil. Et av de større forskningsprosjektetene vi er deltagere i er «Arkeologi i veien?», et FoU-prosjekt under ledelse av Statens Vegvesen der målet er å vurdere nyere registreringsmetoder opp mot de mer konvensjonelle for å se hvorvidt det lar seg gjøre å effektivisere dagens registreringspraksis. Allerede i 2013 utarbeidet NIKU et forprosjekt for Vegvesenet der ulike metoder og teknologier ble målt opp mot hverandre, noe som resulterte i publikasjonen «Arkeologiske undersøkelser: En vurdering av nyere avanserte arkeologiske registreringsmetoder i forbindelse med vegutbyggingsprosjekter«. Forprosjektet ledet senere til et pilotprosjekt der storskala geofysikk ble tatt i bruk i forbindelse med veiutbygging i Akershus, og deretter til et hovedprosjekt der utvalgte metoder skulle brukes i forbindelse med minst to store veiutbyggingsprosjekter.
Sammen med Statens Vegvesen og fylkeskommunene har vi derfor valgt ut noen fokusområder der metodene og teknologiene skal testes. I utvelgelsen har vi forsøkt å få litt geografisk spredning på lokalitetene, med variasjoner i landskapstype, undergrunn og ikke minst arkeologiske strukturtyper. I tillegg har det vært viktig å velge ut områder i tett samarbeid med fylkeskommunens arkeologer, slik at vi kan sammenligne våre resultater med resultatene fra påfølgende sjakting.
Så i februar, mens Kong Vinter fremdeles holdt Østlandet i sitt jerngrep, satte vi nesa vestover mot Rogaland for å gjennomføre radarundersøkelser langs traséen til den nye E39 Rogfast. Vestover til varmere strøk, men også langt våtere og villere forhold enn vi egentlig liker. Vi ankom Randaberg i øsende regnvær, noe som skulle vise seg å skape tildels store problemer for fremdriften i prosjektet (Senere fant vi ut at dagen før prosjektoppstart hadde den største nedbørsmengden for året så langt). Nedbøren førte til at jordene var helt mettet med vann, og selv med vårt terrenggående kjøretøy hadde vi problemer med å komme oss frem. Det ble mange «interessante» opplevelser i felt, med fastkjørt utstyr, slitte tauestropper og ett og annet nordnorsk kraftuttrykk.
Det som reddet prosjektet var en nedbørsfri kuldeperiode med nattefrost, der den øverste desimeteren av jorda frøs til slik at systemet kunne kjøres over områdene uten større problemer. Således klarte vi til slutt å dekke omtrent 140 mål på de ti dagene vi var i området, noe vi opplevde som litt skuffende ettersom vi som regel regner med å kunne kjøre ca. 30 mål per dag. Samtidig hadde vi samlet inn nok informasjon til å kunne gjennomføre sammenlignende analyser. Vel tilbake i Oslo gikk vi umiddelbart i gang med prosessering og tolkning av de innsamlede dataene, da tidsaspektet var avgjørende. Rogaland fylkeskommunes arkeologer skulle nemlig sette i gang med sjakting bare et par uker etter at vårt feltarbeid var avsluttet, og de trengte våre tolkninger av datasettene for å kunne legge noen av sine sjakter over utvalgte strukturer. Tilbakemeldingene vi har fått fra fylkets arkeologer så langt tyder på at vi, til tross for de litt uheldige forholdene, har klart å tolke de største strukturene, men at det gjenstår noe for å kunne spore mindre og grunnere strukturer. En grundig analyse av datasettene vil inngå i en delrapport som er under utarbeidelse, og selvsagt i prosjektets sluttrapport som vi forventer å ha ferdigstilt i løpet av året.
For å lese mer om prosjektet, sjekk disse lenkene:
- Statens Vegvesens nettside om prosjektet
- Artikkel om prosjektet i Bygdebladet
- NRKs innslag om prosjektet
Lars Gustavsen