Skrevet av Sara Langvik Berge, Feltleder, Follobaneprosjektet

De fantastiske bevaringsforholdene i Oslos gamleby har sikret nok et flott og uvanlig funn fra middelalderen. Under sålding av jordmasser fra utgravningene ved Follobaneprosjektet glimtet det i såldet en fredags formiddag i januar. Og selv om det som regel ikke er gull alt som glimrer, var det akkurat det denne gangen.

 

Figur 1: Et spesielt funn som ikke var lett å få øye på. Foto: Solveig Thorkildsen, NIKU.

Fra kulturlagene under Bispegata blir vi ved Follobaneprosjektet stadig forsynt med gjenstander fra middelalderens hverdagslige sysler og gjøremål, knyttet både til arbeid og underholdning. Tre, lær, gevir og bein var relativt enkelt og rimelig å få tak i, og gjenstander av disse materialene er i stort overtall. Fremstilling av kammer og fottøy var i økende grad spesialisert, men de fleste artefaktene var som oftest hjemmelaget og bærer også preg av det. I noen tilfeller gjenspeiles tydelig produsentens kunstneriske egenskaper – eller mangel på sådan.

Men så har du de tingene som overhodet ikke er dagligdagse eller fremstilt av billige og lett tilgjengelige råmaterialer. Det dreier seg om kostbare materialer som har blitt fraktet på ryggen av kameler og byttet eier mange ganger på handelsruten fra øst til vest og fra sør til nord, og som av kyndige hender har blitt omgjort til eksklusive statusmarkører. Det som glimtet i såldet var en 3,5 cm lang bit av et brikkevevd kantbånd av silke, med innlagt mønster av gull. Båndet har etter alt å dømme sittet som kantpryd på en staselig drakt og høstet mange beundrende blikk bortetter Bispeallmenningen en gang i middelalderen.

 

 

Sjelden skatt

Vi kunne umiddelbart se at håndverket var av aller høyeste kvalitet. Båndfragmentet ble derfor sendt til Kulturhistorisk museum for konservering, der grundigere laboratorieundersøkelser vil gi ytterligere opplysninger om gjenstanden. Men selv uten mikroskop kunne vi allerede i felt dokumentere en rekke detaljer for de tekstilinteresserte. Renningen er trolig av Z-spunnet silketråd med en nå mørk brun farge, og innslaget er av S-spunnet silketråd med en lysere, rødbrun farge. Det er umulig å si om dette er de opprinnelige fargene uten å ha foretatt kjemiske analyser, men vi kan anta at silken opprinnelig har hatt klare og sterke farger. Flate gullremser har blitt vevd inn separat, over og under utvalgte tråder for å danne et geometrisk mønster av linjer og harlekinruter. Disse er ikke synlige på baksiden av båndet.

Det finnes ikke mange brikkevevde silkebånd med gullbrokade i skandinavisk kontekst. Noen paralleller finnes fra kjente vikingtidskontekster i Skandinavia, som for eksempel fra Mammen i Danmark. Fra Birka i Sverige finnes det et silkebånd med innlagt sølvbrokade. I Norge ble det funnet et slikt bånd i Gokstadskipet, mens det i Osebergfunnet var to silkebrikkebånd – uten gullmønster. Fra middelalder er det gjort noen funn, blant annet et bånd og et båndfragment fra Folkebibliotekstomta i Trondheim. Også i Danmark ble det funnet et bånd av silke og gull fra middelalder. Det kan godt være flere eksempler enn dette, men vi snakker uansett om en rimelig beskjeden funnkategori.

 

Brikkevev – utbredelse og teknikk

Brikkeveving er en teknikk som er kjent mer enn 5000 år tilbake og har vært i bruk blant annet i eldre egyptisk kultur. I Norden finnes brikkevevde bånd fra så tidlig som bronsealder. Teknikken har ikke overlevd så mange steder, men i Norden er den fortsatt en levende tradisjon. Vi bruker stadig brikkevev til belter, kanting, strømpebånd og lignende, for eksempel på bunader.

For å veve med brikkevev trenger du brikker og en skyttel. Brikkene er kvadratiske plater av tre eller annet materiale med hull i hvert hjørne. En renningstråd tres i hvert hull, og måten man trer brikkene på bestemmer mønsteret og hvorvidt man får S- eller Z- tvinn på tråden. For hvert innslag vris brikkene en fjerdedels gang fra venstre til høyre. Når alle brikkene er snudd en hel omgang, er de fire trådene på hver brikke tvunnet til en snor som holdes på plass ved hjelp av innslagstråden. Innslagstråden er ikke synlig. Muligheten for mønstervariasjon er mange, og øker med antall brikker som brukes. Bredden på båndet vil avhenge av tykkelsen på garnet og antall brikker som rennes. Til beltet som pryder beltestakken fra Telemark brukes det opp til 120 brikker for å oppnå riktig bredde.

 

Kunnskapsoverføring

Belteveverske Helga Fahre Bergland fra Telemark (moren til Tone, arkeolog ved Follobaneprosjektet) holder for øyeblikket på med et gullbånd på brikkevev, ikke ulikt fragmentet vi fant. Materialene er bomullsgarn og gullforgylt metalltråd, men demonstrerer likevel en uavbrutt og levende tradisjon av håndverksteknikker fra tiden lenge før silkebåndet fra Follobaneprosjektet var laget. Kunnskapsoverføringen har ikke stoppet ved Helga, hun har tradisjon tro lært det videre til Tone.

I selveste Oseberggraven fra omkring år 834 e.Kr. ble det funnet en oppspent brikkevev med 52 brikker av lønnetre, men det ble i tillegg også funnet flere remser av ferdigvevde silkestoffer av ulik kvalitet. Det har blitt argumentert for at disse remsene har blitt importert fra Østen og tiltenkt et nytt liv som dekor på klær (Vedeler 2011). Silkebrokaden fra Follobaneprosjektet er imidlertid planlagt som prydbånd fra begynnelsen av og representerer derfor ikke sekundærbruk slik de vevde remsene fra Oseberg var. Vi kjenner blant annet til at det keiserlige hoffet i Bysants hadde egne verksteder som utelukkende vevde bånd av gullbrokade til kanting på hoffets drakter. Vårt silkebånd med gullbrokade kan godt ha funnet veien helt fra Bysants. Når dette er sagt, er det på bakgrunn av kvaliteten på det eksisterende skandinaviske materialet ingenting som taler i mot at gull og silke kan ha blitt importert separat og selve brikkevevingen foregått i Oslo – kanskje i tilknytning til Bispeborgen eller et spesialisert verksted i nærheten av Bispeallmenningen.

I en film produsert i samarbeid med Norsk Folkemuseum i 1962 forklares båndvevingsprosessen av en eldre dame fra Øst-Telemark. Som en del av den handlingsbårne kunnskapen om brikkevevteknikken har damen et visdomsord som også forklarer hvilken del av veveprosessen (og kanskje også selve livet) som er den vanskeligste:

Fyrst og sist på veven og så ein vond mann er det verste kvinnfolk kan være ute for

Det var altså ingen spøk å renne en vev. Om vårt kvinnfolk, eller mannfolk, kom ut for dette, får vi aldri vite. Men vedkommende etterlot seg under hver omstendighet et flott eksempel på det håndverket som har prydet klær fra faraoenes tid til i dag.

 

Litteratur

Hald, Margrethe 1980: Ancient Danish Textiles from Bogs and Burials. A comparably study of costume and Iron Age textiles. Publications of the National Museum of Denmark. Archaeological-historical series.

Vedeler, Marianne 2011: Fra silkeveien til Oseberg. I: Viking. Norsk Arkeologisk Årbok. Bind LXXIV – 2011. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Film fra Nasjonalbibloteket: Båndlaging. Publisert Norsk Folkemuseum 1962 https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_video_5988 https://www.nb.no/nbsok/nb/32df77c2f9e2e4d403085bfddcec46e1.nbdigital?lang=no

Store Norske Leksikon: https://snl.no/brikkevev

http://www.bloggspinner.no/?p=2503

http://forest.gen.nz/Medieval/articles/Oseberg/textiles/TEXTILE.HTM