Skrevet av Kristine Ødeby
I en tidligere ukjent hall i Bispeborgen tyder ferske resultater på at det ble holdt store selskaper på 1400-tallet. Her serverte biskopen store og varierte måltider for sine fornemme gjester. Måltidene kunne mette alt fra den kresne gane til den sultne langveisfarende. Bordene var dekket med øl og brødlefser, og det ble på ingen måte spart på kjøttet! Menyen var et festmåltid verdig, og bestod av ingredienser som mettet både ganen, hørselen og synet.
SELSKAPSHALLEN
Innholdet i disse festmåltidene er helt ny informasjon som har kommet fram i rapportarbeidet etter de arkeologiske undersøkelsene på Follobaneprosjektet.
Selskapshallen var en bygning med syllsteinsmur og en overbygning av tre. Hallen var en frittstående bygning innenfor Bispeborgens ringmur, men den lå antagelig utenfor den indre, lukkede borggården.
Deler av hallens søndre mur ble gravd ut allerede i 1954, uten at det på det tidspunktet ble forstått at det var en stor bygning man hadde med å gjøre. Hallens nordre mur ble gravd ut på Follobaneprosjektet i 2015. Den sørvestre delen ble gravd ut i 2017, og det er her de ferske resultatene kommer fra. Før dyrebeinprøvene ble analysert ble det antatt at bygningen trolig var et festlokale, basert på funn av mange dyrebein og gjenstander som ravperler og spillebrikker. Men det var først etter å ha studert bygningsrestene og prøveresultatene mer inngående i etterarbeidet at vi tolket bygningen som en selskapshall.
FUGLEFEST I 100 ÅR – OG LITT TIL
Hallen er datert ved hjelp av 14C-prøver. Fundamentene ble bygget rundt 1400. Den eldste fasen av bygningen hadde tregulv, og var i bruk noen tiår til litt utpå 1400-tallet. Deretter ble det lagt et nytt tregulv, som igjen var i bruk noen tiår. På slutten av 1400-tallet ble det lagt et tredje lag med treplanker, et nytt og solid gulv til selskapshallen. Vi antar at hallen var i bruk fram til reformasjonen i 1537, da store deler av Bispeborgen ble demontert.
Det ble funnet store mengder dyrebein på alle fasene av tregulv, samt i rivningslaget over bygningen. Dyrebeina i analysen ble hentet ut fra en prøverute på 1 x 1 m i jordlaget mellom de to yngste tregulvfasene. Prøven inneholdt totalt 1006 dyrebein, som ble analysert av Liselotte Takken-Beijersbergen og Anne Karin Hufthammer ved Universitetsmuseet i Bergen. Av beina som lot seg artsbestemme, var det 430 pattedyr, 358 fuglebein og 35 fiskebein. Dette er en svært høy andel fuglebein, når vi vet at fugler normalt sett bare utgjør mindre enn 5 % av dyrebeina fra en norsk middelalderutgravning!
TA EI HØNE
På menyen stod høns og fasan, storfugl og grågjess. Det var en var tydelig overvekt av høns, som utgjorde 69 % av de artsbestemte fuglebeina. I kjente kokebokhåndskrifter fra høy- og seinmiddelalder skrevet på norrønt, var det flere oppskrifter for høns. Hønsekjøttet ble brukt i gryteretter, paier og stuinger, gjerne sammen med bacon og krydder som pepper, spisskummen og safran. Det graves vanligvis ikke opp hønsebein i så store mengder som i selskapshallen vår, og kokebøkene var skrevet for samfunnets rikeste. Dette tyder på at hønsekjøtt til dels ble ansett som festmat, men ble også spist til hverdags i mindre mengder.
Utover fugler, serverte biskopen saftig spedgris og store kjøttstykker av sau, geit og storfe. Av fiskeretter kunne man velge mellom laks, gjedde, torsk, makrell, flyndre og vanlig ulke. Det er ikke analysert kornrester fra selskapshallen, men tidligere undersøkelser forteller oss at det er rimelig å anta at matbordene også bugnet av lokalsanket mat, som: grøt kokt på bygg og havre; grønnsaker som nepe, kål, løk og pastinakk; frukter som eple, plomme og kirsebær; bær som bringebær, blåbær, tyttebær og multer; nøtter som hasselnøtter; krydder som pors og humle; samt øl og vin. Skriftlige kilder beretter dessuten om import av ingredienser som ris, fiken, mandler, ingefær og muskat, for å nevne noe.
DRAMATISKE HANEKAMPER?
Bispeborgens gjester kan ha blitt underholdt med hanekamp. Blant hønsebeina ble det funnet en tarsometatarsus, et bein fra mellomfoten til en hønsefugl, med kuttet spore. Sporen bruker hanen som angrepsvåpen, men sporen kuttes gjerne av for å gi feste for en kunstig spore i hanekamper. Det er nylig blitt forsket på hønsebein fra middelalderen i Norge, hvor det ble påvist at sporer ble intensjonelt fjernet for å praktisere hanekamp.
EN HAVØRN BLANT HØNS
Og hvis man først skal spekulere om underholdning for gjester – kan en havørn ha blitt vist fram? Av denne mektige rovfuglen ble det funnet et tåledd i selskapshallen. Bein av havørn har også tidligere blitt påvist ved utgravninger. På 1970-tallet ble det funnet til sammen ni bein av havørn på feltene Mindets tomt og Søndre felt lenger sør i byen. Funn av ørnebein ble da tolket som et resultat av systematisk jakt på disse fuglene, siden de sannsynligvis ble regnet som en trussel mot lam og små barn.
Hundene i bispeborgen fikk også nyte godt av måltidet. Flere av beina hadde bite- og gnagespor som er typisk for hund. Intet mindre var det på havørnens tåledd synlige spor av bitemerker, noe som tilsier at beina sannsynligvis ble gnagd på av hunder.
KILDER
Lie, R. W. 1988 Animal Bones. I De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo. Bind 5. Alvheim & Eide.
Norgeshistorie.no. [Marianne Vedeler] Hva spiste folk i middelalderen?
Sture, M og E. Bauer 2017. Hailag graut, franske hagar og barn døypte i øl – Skrift, arkeologi og botanikk som kjelder til matkultur i mellomalderen. Primitive tider 19.
Walker, Samuel J., Anne Karin Hufthammer og Hanneke J. M. Meijer 2019. Birds in Medieval Norway. Open Quarternary 5.
Walker, Samuel J. og Hanneke J. M. Meijer 2020. More than food; evidence for different breeds and cockfighting in Gallus gallus bones from Medieval and Post-Medieval Norway. Querternary International 543.
Tittelen henspiller på første setning i diktet «Lokkende Toner» av Johan Sebastian Welhaven: «Der fløi en fugl over Granehei, som synger forglemte Sange».
