Del II i føljetongen «En vandring ned Bispegata» på NIKUs arkeologiblogg. Se del I om Bispegata på 1600-, 1700- og 1800-tallet.

Skrevet av Kristine Ødeby

 

Omtale i de skriftlige kildene

Fram til i dag har arkeologer og historikere hatt en ganske begrenset kunnskap om Bispeallmenningen i Oslo. I de skriftlige kildene blir Bispeallmenningen nevnt både i Magnus Lagabøters bylov fra slutten av 1270-tallet, og i diplommaterialet. I byloven beskrives det hvordan vekterne skulle bevege seg rundt i Oslo, og i diplomene brukes Bispeallmenningen som referansepunkt for å kartfeste sjøboder som har skiftet eier:

• «Da skal de seks mænd møtes ved Halvardskirken, to skal gaa ut paa bryggene langs Biskopsalmenningen og saa ut langs bryggene, og likesaa to langs vestre gate og to langs østre gate og øst paa løkkene, og træffes ute ved Mariakirken; de skal hver gang skiftes, og gaa der til det er dag og der ringes i smaakirkene.»

  Magnus Lagabøters bylov, ca. 1276

• «[…] for de to sjøbuer som står lengst sør på biskopsalmenningen ved hestebrygga»

  Brevtekst datert 7. mai 1389, Diplomatarium Norvegicum

• «[…] på samme måte ga han Gudbjørg, stedatteren sin med handslag og avhending ei sjøbu som står sønnafor biskopsalmenningen i Kroken»

  Brevtekst datert 4. september 1367, Diplomatarium Norvegicum

Det er på bakgrunn av historiske kilder som disse at Bispeallmenningen antas å ha vært et stabilt veifar gjennom store deler av middelalderbyens historie.  Allmenningen fungerte mest sannsynlig som ferdselsåre mellom bryggene og de bygårdene som ikke hadde direkte tilgang til bryggene på grunn av sin beliggenhet.

«Bispealmenningen funnet!»

Det var ikke før på 1950-tallet at Bispeallmenningen ble påvist arkeologisk. I en artikkel publisert i 1954 proklamerte utgravningsleder Cato Enger stolt at Bispeallmenningen endelig var blitt funnet. Bakgrunnen for funnet av gateløpet som lå parallelt med datidens Bispegata var jernbanens bygging av tunnelkulverten Nordre Tomters spor. Gravingsarbeidet ble fulgt av arkeologer som gjorde undersøkelser og dokumenterte huskonstruksjoner og rester av en to meter bred veit som var brolagt med gammelt hustømmer.

Dokumentasjonen fra Engers utgravning er tidligere omtalt på arkeologibloggen.

 

Under prosjekteringen av den pågående utgravningen på Follobaneprosjektet ble det knyttet stor spenning til den videre utgravningen av Bispeallmenningen. Nordre Tomters spor, tunnelkulverten som i dag ikke lenger er i bruk, skjærer nemlig tvers igjennom området som i dag er under utgravning. Engers teori og tolkning av trebrolegningen som selveste Bispeallmenningen skulle bli testet, siden vi ville finne fortsettelsen av gateløpet på begge sider av kulverten.

Cato Engers tolkning av gateløpet som Bispeallmenningen er ikke uproblematisk. Levningene av allmenningen, som i de skriftlige kildene gir inntrykk av å være en hovedferdselsåre, fremstår ikke som noen paradegate. Enger fant bare tre nivåer med stokkedekke, og bare det midterste av disse var «fint» nok til at det ble dokumentert med tegning: Dekket bestod av grovt kløyvde stokker lagt med rundsiden opp. I Oslo er det i andre utgravninger funnet langt mer forseggjorte gateløp. Vinteren 2016 ble en liten del av det som trolig var Vestre strete gravd ut, som bestod av hele elleve faser pent lagt trebrolegning.

Utgravningen av Vestre strete er også tidligere omtalt på arkeologibloggen.

 

Bolverk har hevet gatens nivå

Hittil har den pågående utgravningen besvart enkelte av våre spørsmål om Bispeallmenningen. Vi vet nå at et av gateløpets yngste nivåer har vært bygget opp av bolverk av gjenbrukt tømmer. Fra middelalderen er bolverk lafta kasser som oftest brukt som fundament for sjøboder i havnekanten. Det kom derfor som en overraskelse at bolverk også var blitt brukt til å heve nivået på gaten.

 

 

Bispeallmenningen lå høyere i sin østre ende ved høyden rundt Oslo Torg og vestover forbi Bispeborgen enn den gjorde helt i vest nede ved bryggene. Denne nivåforskjellen i terrenget finnes fremdeles i dag Justeringen av gatenivået har gjort opp for nivåforskjellen mellom øst og vest i byen ved å at den vestre delen er bygget noe høyere enn den østre.

Vi kjenner ikke situasjonen for resten av Bispeallmenningen som ligger utenfor utgravningsområdet, men der gaten løper forbi Bispeborgen utgjør høydejusteringen en merkbar forskjell I løpet av allmenningens brukstid har det blitt akkumulert jordmasser på hver side av den, så på et tidspunkt har det vært nødvendig å heve nivået på gaten slik at det tilsvarte nivået på husene rundt.

Gjenbrukte båtdeler

På allmenningens veiskulder har det blitt gravd fram noen flott tilhugde trebord (planker) med nagler av både jern og tre. Trebordene viste seg å være to klinka båtsider. Båtsidene har ikke havnet i Bispeallmenningen i sin funksjon som båt, men har i stedet blitt gjenbrukt fra en demontert farkost. De tidligere båtdelenes nye funksjon er usikker, men de var lagt ned direkte på bolverket midt mellom gateløpet og et trehus som lå langs allmenningens søndre side.

Treverket ser ut til å ha ligget på høyde med gatens trebrolegning, og hadde også noe slitasje i form av at jernnaglene var presset gjennom treverket – mer enn de ville ha gjort da båten var i bruk. Vi tolker båtdelene som en form for platting mellom en bygning og allmenningen.

 

Under bolverket ligger et regulært stokkedekke

Direkte under bolverket renses det denne uka fram et stokkedekke av samme karakter som det Cato Enger dokumenterte på 1950-tallet. Et av spørsmålene vi stilte oss før utgravningen gikk i gang i 2017 – om det i det hele tatt var Bispeallmenningen Enger hadde påvist – ser derfor ut til å ha blitt besvart. Det er ikke lenger noen tvil om at det er et langt strekk av en øst–vest-orientert gate som ligger plassert mellom Bispeborgens ytre ringmur på den ene siden og den antatt sekulære husbebyggelsen på den andre. Vi er derfor mer sikre enn noen gang på at det er Bispeallmenningen som nå graves ut. Følger man gateløpets orientering mot øst, treffer man Halvardskirken, noe som stemmer med byloven og vekteres nattlige runder i Oslo.

 

 

Fremdeles står enkelte spørsmål ubesvart. Selv om vi nå kan si med større sikkerhet at Bispeallmenningen er påvist arkeologisk, kjenner vi ikke dens fulle brukstid: Det er mulig at Bispeallmenningen først ble en viktig ferdselsåre mot slutten av 1200-tallet. Siden vi ennå ikke kjenner gatenivåenes absolutte dateringer må slike tolkninger komme etter hvert som dateringsresultatene fra dendrokronologi og C14 foreligger.

Utfyllende tolkninger om endringer i tid og rom om bygningsmassen som har fasade mot allmenningen vil også komme mer på plass i prosjektets etterarbeidsfase. Uansett er det ingen tvil om at den på gående utgravningen under Bispegata vil bidra til mengder av ny kunnskap om middelalder-Oslos infrastruktur, men også hvordan bygårdseierne forholdt seg til dette sentrale gateløpet, og ikke minst om byens sosiale topografi.

 

Kilder

Magnus Lagabøters bylov, oversatt av Knut Robberstad. Cammermeyers boghandel, 1923.

Diplomatarium Norvegicum: Bind 4 brevnr. 467; Bind 4 brevnr. 565. Diplommaterialet er oversatt av Alexander K. Lykke, Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo.

Enger, Cato: Bispealmenningen funnet. De siste utgravninger i det gamle Oslo. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1954. Side 113-120. Oslo 1954.