Skrevet av Ingrid Rekkavik
I dag går de Olympiske vinterleker av stabelen og enten man er blant dem som gjerne skulle sittet klistret til skjermen i to uker, eller dem som bare vurderer å gløtte innom åpningsseremonien, er det grunn til å glede seg.
For å feire anledningen har vi i NIKU i Bergen hentet frem fjorårets flotteste funn, nemlig en vakker gullring med edelstein fra Vågsbunnen i Bergen. I mai 2017 ble det funnet en gullring under en graving i Kong Oscars gate, i 23 karat gull med lilla ametyst. Siden funnet har vi forsøkt å finne ut så mye vi kan om det. Det er et arbeid som fremdeles pågår, men noe av det mest spennende vi har funnet ut hittil er at ringen vår har flere søsken med samme utforming – så like at de trolig alle ble laget av samme håndverker! Som de olympiske ringer, teller de nå fem i antall.
Symbolikk
I de olympiske leker er ringen og gullet begge viktige symbol. Mens de fem olympiske ringene representerer sportslig fellesskap mellom de fem verdensdelene, er gullet tegnet for seier og prestisje. De gjør seg godt som symboler til en internasjonal tevling, ikke minst fordi begge er gjenkjennelige over hele verden. Men den ubrutte sirkel er også et symbol med lang historie og utstrakt betydning. Sirkelen representerer perfeksjon, helhet og troskap, og forbindes med evigheten. Gullet er også et symbol på evigheten fordi det er uforgjengelig, og assosieres med renhet, guddommelighet og det evige liv, blant annet i kristendommen.
Nettopp gullringer har derfor vært brukt til å symbolisere alt fra makt og autoritet, evig troskap, og tilknytning til Gud. Blant annet derfor har vi lenge tenkt at ringen fra Vågsbunnen kan ha tilhørt en høytstående geistlig, og gjerne en biskop. Det at flere like ringer også har blitt funnet nær betydelige kirkesteder styrker hypotesen om at de kan ha tilhørt geistlige. Ringene kan ha symbolisert en biskops troskap og evige tilknytning til kirken og til Gud.
Fem ringer
I likhet med ringen fra Vågsbunnen, ble også den andre ringen funnet i Bergen. Denne dukket opp under en utgravning i Finnegården i 1982, bare 250 meter unna funnet i Vågsbunnen. Mens ringen fra Finnegården ikke fikk like stor oppmerksomhet i media, har den trolig en like interessant bakhistorie. Finnegårdsringen har en mørk blå safir som smykkestein, og gikk trolig tapt en gang før den store bybrannen i 1248.
På Romsdalsmuseet ligger en tredje ring. Denne ble funnet i en potetåker på Veøy tidlig i forrige århundre. Dette henger nok sammen med at Veøy i middelalderen var en viktig kaupang og kirkested. Selv om den opprinnelige steinen nå er tapt, erindres den å ha hatt en mørkeblå smykkestein da den ble funnet.
Den fjerde ringen ble funnet i Nord-Frankrike, ved det historisk betydningsfulle klosteret i Clairvaux. Denne ringen ligner spesielt mye på den fra Vågsbunnen, ettersom den også har en lilla smykkestein. Clairvaux var et av de første cistercienserklostrene, grunnlagt i 1115 av den karismatiske Bernhard av Clairvaux som ble saligkåret etter sin død. Han stod bak en mektig monastisk vekkelse, som på bare få tiår bredte seg over hele Europa. En av Clairvauxs flere hundre datterhus var Lyse kloster utenfor Bergen, som ble grunnlagt i 1146.
Den femte ringen ble funnet på Orknøyene. Selv om den var et løsfunn gjort i en hage, blir den knyttet til et innført lass jord fra en tomt like ved St. Magnus Cathedral og Earl’s Palace i Kirkwall. Interessant i denne sammenhengen er at biskopen i Kirkwall (Kirkjuvåg) var underlagt erkebiskopen i Nidaros gjennom hele middelalderen. Og kanskje enda mer interessant er det at Norge hadde politisk herredømme over Orknøyene frem til 1468.
Krig og diplomati
I 1263 var det krig mellom Norge og Skottland over de norske øyene i Vesterhavet. Kongen kunngjorde da at han ville “seile til Skotland med hele hæren for å ta hevn over skottene for den ufred de hadde fart med i riket hans” (Håkon Håkonssons saga). Flåten dro fra Bergen til Orknøyene i juli 1263, med det som skal ha vært den største flåten Norge noen gang hadde sjøsatt:
Aldri flokket seg,
flere pilskytter
i en hærsamling
hos sin krigsfører,
mektig svikrefter
stengte skipsleia,
langs alle utstrender
la han skjoldgarden
Glitret sjøtamme.
Gjestils travhester,
gull om navngjetne
glødet, storkonge!
og på seilvante
skip i hærbunad
flammet solskinnets
lys for seierherren
Det ble ingen seier på kong Håkon denne gang, hvertfall ikke entydig. Flåten kom ut for en forferdelig storm og kongen døde av feber i Kirkwall samme år. Dette førte til at sønnen Magnus Lagabøte måtte avgi Isle of Man og Hebridene til Skottland tre år senere, mot en avgift på 4 000 mark sterling.
Sagaene forteller videre at Håkon tok abbed Torleiv av Munkholmen og Askatin kansler samt fire prester med seg da han for i hærtog. I 1264, etter Håkons død, var Askatin igjen med en delegasjon innom Orknøyene og Skottland for å forhandle med skottene, sammen med blant andre biskop Henrik av Orknøyene. I 1265 ble han igjen sendt ut av kong Magnus, denne gangen sammen med biskop Gilbert av Hamar. Askatin må ha hatt en sterk stilling i kjernen av kongens nære rådgivere, og han ble noen år senere utnevnt til biskop i Bergen. Med tanke på tilfeldighetene er det ikke umulig at ringen fra Orknøyene, eller til og med ringen fra Vågsbunnen, kan ha tilhørt noen av disse mennene som ble sendt i diplomatiske ærender over Nordsjøen i disse årene.
Slik har det altså vist seg at gullringen fra Vågsbunnen har mye å by på. Det er lite konkret som knytter ringene til personer og hendelser, men en kan i alle fall skimte koblinger til mange historiske steder og linjer, som understreker Bergens posisjon som en viktig og internasjonal by i middelalderen.
Kilder:
