NIKU hadde våren 2014 gleden av å få foreta en sjelden arkeologisk forundersøkelse inne i det fredede kulturminnet Slottsfjellet i Tønsberg. Bakgrunnen for dette var at det i Tønsberg jobbes med «Slottsfjellsplanen», et langsiktig utviklingsprosjekt rettet mot å utvikle og tilrettelegge Slottsfjellsområdet som en samlet middelalderpark.

I april ble det gjennomført forundersøkelser i to av de tre områdene hvor det er planlagt utbedringer. Område 1 ligger nedenfor de bratte fjellveggene foran Seterkafèen, mellom to innganger til et bunkersanlegg fra andre verdenskrig. Her planlegger Slottsfjellsmuseet et flott nytt anlegg, med utstillinger i fjellhulene og et nytt inngangsområde til museet. Område 2 er stien fra Nordre Port opp til Indre Borggård oppe på Slottsfjellet. Denne stien utsettes for mye slitasje, og er vurdert utbedret med nytt dekke. Det siste området er inne i Indre Borggård, og er foreløpig ikke vedtatt gjennomført.

Den eldste skriftlige kilden som omtaler borganlegget er fra 1160-årene, og Mikaelskirken ble første gang omtalt i en beretning fra 1191. Slottsfjellsområdet, med den store mengden ruiner fra middelalderens borganlegg, er svært spesielt i norsk sammenheng. Det som gjør området ekstra interessant arkeologisk er sannsynligheten for at eventuelle bevarte kulturlag ligger rett under gresstorva, samtid som kun en liten del av området er arkeologisk undersøkt. På 1800-tallet ble det gjennomført flere undersøkelser av ruinene. Disse innebar til en viss grad dokumentasjon av murene, men vi vet svært lite av hva som ble fjernet av kulturlag. Det har vært en del ødeleggende inngrep inne i borgområdet, så som byggingen av Slottsfjellstårnet i 1856 og i 1888, oppførelsen av et Det arktiske Museum i 1898 og etablering av tyske skytestillinger og løpeganger under andre verdenskrig. Selve borganlegget ble arkeologisk undersøkt, og til dels dokumentert, i 1924-34 av Gerhard Fischer. Det finnes ikke dokumentasjon som viser nøyaktig hva som er arkeologisk undersøkt. Trolig er det kun 7-8 % av arealet.

Fischer undersøkte blant annet Nordre Port, hvor det også senere har vært gjort en del gravearbeider i forbindelse med å lette tilkomsten opp fra Tallakområdet. Det har vært gjort en rekke utbedringer av stien fra Nordre Port og oppover, men erosjon har vasket vekk påførte gruslag og gjort at stien har spredd seg ut i landskapet.

Da sjaktene i område 2 skulle graves, måtte det gjøres for hånd. Arkeologene var bekymret for at regnskyll kunne gjøre at den arkeologiske forundersøkelsen bidro til ytterligere erosjon i det sårbare terrenget, men heldigvis strålte solen over denne delen av prosjektet. Fem smale sjakter ble gravd tvers over veifaret, og massene ble såldet. I fire av sjaktene framkom det steinpakninger tolket som rester etter veifundamentering fra middelalder. Disse korresponderte med synlige spor i landskapet etter et eldre veifar. Med unntak av i sjakt 5 lå steinpakningene i og under tynne og tørre kulturlag med lite funn.

I sjakt 5 var det tykkere og mer velbevarte kulturlag, noe som må sees i sammenheng med Nordre Port som aktivitetsområde. Det er svært sannsynlig at det ligger levninger av middelalderens veifar, i form av steinpakninger og kulturlag av varierende bevaringsgrad, i hele strekket mellom Nordre Port og Indre Borggårdsmur. Resultatene av undersøkelsen i område 2 har vist at nærmere undersøkelser på denne delen av Slottsfjellsplatået muligens vil kunne gi flere spor av førmiddelalderske bruksfaser av Slottsfjellet. Dateringsresultater fra vikingtid i sjakt 3 (et sted mellom slutten på 700-tallet og slutten på 900-tallet) og folkevandringstid i sjakt 5 (slutten av 400-tallet eller begynnelsen av 500-tallet) kan indikere en tidligere utnyttelse av området enn hva som tidligere er kartlagt. Dette er svært spennende!

Det er usikkert når Slottsfjellet fikk sin første befestning, fjellet har et særdeles godt naturlig forsvar. Muligens kan det ha ligget en bygdeborg på stedet, men dette er det ikke funnet spor av. Ravinen i fjellet der Nordre Port ble etablert i middelalder, vil også ha vært et naturlig sted å befeste ved etablering av en bygdeborg i folkevandringstid. Dessverre vil senere inngrep i såfall ha fjernet de beskjedne sporene som vanligvis indikerer bygdeborganlegg. Derimot kan disse overraskende tidlige dateringene være med på å kaste lys over den tidlige utnyttelsen av Slottsfjellet. Dårlige bevaringsforhold i veifaret, med erosjon og forstyrrelser bør holdes i minnet ved en vurdering av dateringene. Særlig gjelder det resultatene i sjakt 5, hvor gode indikasjoner på datering til høymiddelalder, i form av knust tegl og mørtelfragmenter, ble funnet under laget hvor prøven med folkevandringstidsdatering ble tatt ut. Kulturlag i og rundt Nordre Port har trolig vært gravd bort og redeponert flere ganger. Dette kan ha skjedd ved etablering og ombygging av porttårn og veifar i middelalder, og vet utnyttelse av Slottsfjellsområdet i nyere tid. I tillegg vet vi at store inngrep ble gjort ved Fischers arkeologiske undersøkelse av Nordre Port, og ved etablering av dagens gangvei opp til tårnet.

Veifaret er en veldig håndfast fortelling om bruk av Slottsfjellet. Det er lite kunnskap om hvilke andre ferdselslinjer som var i bruk internt i borgen, men det er sannsynlig at adkomsten fra Nordre Port til Indre Borggård har vært en svært viktig forsynings- og bevegelseslinje. Den er til dels naturlig gitt av landskapet, men vil også ha vært bestemt av praktiske og estetiske hensyn knyttet til borgens utforming. Trolig har mindre stier og veifar vært koblet til denne hovedferselsåren. Bruken av veifaret har en stor tidshorisont, fra vikingtid til i dag.

Borganlegget på Tunsberghus ble ødelagt i 1503 da bønder fra Sande og svenske leiesoldater inntok borgen. Nedenfor de bratte fjellsidene er det rasskråninger, som man har antatt inneholdt rester av borgens murverk. Flere steder er teglstein synlig i dagen. Da man i 1922 planerte idrettsplass til Slottsfjellskolen fant man på fjellets østside et 2 m tykt kulturlag. Dette ble tolket som en kjøkkenmødding med avfall kastet ut fra borgen. Ved undersøkelsene i område 1 håpet man å finne flere slike avfallsområder, og kartlegge utstrekningen på de bevarte rasmassene fra borgen. I tillegg skulle det kartlegges hvor mye som var ødelagt med moderne inngrep, særlig i forbindelse med det tyske festningsanlegget. I område 1 ble sjaktene gravd med maskin og utvalgte masser ble såldet. Det ble søkt med metallsøker i oppgravde masser.

Undersøkelsene i området nedenfor fjellet var preget av raslag bestående av tegl og mørtel, og forseglede eldre landskap med en del avfall, under raslagene. Under topplaget var det i alle sjakter raslag fra borgen, men av ulik karakter. I sjakt 8 var det forholdsvis mange store fragmenter, tettpakket med tegl og lite jord, men dyrebein ble funnet nederst i laget. I sjakt 7 var det svært pulverisert tegl, lagdelt, og det var flere av de større fragmentene som ble funnet som bar spor av å ha vært utsatt for svært høy varme. I sjakt 6 var raslaget iblandet jordmasser og inneholdt noe dyrebein. I alle tre sjaktene var det mer tegn til forstyrrelse ute på flaten enn i de tydelige rasskråningene. Raslagene stammer trolig fra ødeleggelsen av Tunsberghus.

Sjakt 7 byr på noen tolkningsmessige problemer. De teglholdige massene der var svært pulverisert, fremstod som lagdelt og det var flere større teglfragmenter som så ut til å ha blitt smeltet i svært høy varme. Dette kan ha vært et resultat av stor varmeutvikling ved brann, eller at det dreide seg om gjenbruk av feilbrente teglstein som fyll i kistemurene. En steinpakning som fremstår som en del av en benk i landskapet, i overgangen mellom skråning og flate, kan med visse forbehold tolkes som en mulig fundamentering for aktiviteter foran fjellet i middelalder. Eksempelvis kan det ha vært en lasteplass for oppheising av tegl til borgen. Forklaringen på tegllagenes spesielle karakter i sjakt 7 bør søkes i flere forhold, så som at treet som har vokst i skråningen kan ha fremskyndet de mekaniske nedbrytningsprosessene, at brannen har vært spesielt intens i dette området eller at teglen kan ha rast fra høyere bygninger enn i de omkringliggende områdene. Vi vet at Tunsberghus brant, og brannen kan ha vært spesielt intens her, kanskje som følge av form og innhold i de utraste bygninger. Det kan være at massene i sjakt 7 vitner om en annen type arkitektur enn i sjakt 6 og 8. Kanskje ligger noe av årsaken i at det er et høyere bygg som har rast ut i sjakt 7, så som et rundelltårn, mens massene fra sjakt 6 og 8 er utrast fra den lavere ringmuren. Muligheten for at tegllagene i sjakt 7 er tilkommet gjennom et annet aktivitetsmønster enn i de to andre sjaktene bør holdes åpen. Det kan være at vi her ser spor av aktiviteter knyttet til bygging og drift av borgen, særlig dersom steinpakningen foran skråningen tas med i betraktning. Det er sannsynlig at flere av de nevnte forklaringselementer kan ha virket sammen. Det er også mulig at andre, foreløpig uoppdagede årsaker og aktiviteter har vært med på å forme tegllagene i sjakt 7.

Et raslag i sjakt 6 ble datert til overgangen senmiddelalder – tidlig etterreformatorisk tid, mellom 1471 og 1649 AD. Dette stemmer godt overens med at raslaget kan ha direkte sammenheng med ødeleggelsen av borgen i 1503, eller senere utrasinger som følge av forfall og uttak av materialer til bruk i Tønsberg og omegn. Dateringen indikerer at laget er fra etter at borgen gikk ut av bruk. Et raslag i sjakt 8 ser derimot ut til å være noe eldre, ettersom dateringen peker slutten av 1200-tallet eller tidlig 1300-tall, mellom 1280 – 1392 AD. Kanskje peker dette mot andre aktiviteter, som tidligere rivninger, endringer og gjenoppbygging av deler av borg. Den mest sannsynlige tolkningen av dateringen i forhold til lagets karakter er at kullet, som det var lite av i laget, stammer fra eldre strukturer i borgen, men at selve raslaget er noe yngre. Eventuelle trestrukturer i borgen, som en mulig løpegang langs ringmuren, vil trolig ha blitt bygget i forbindelse med utbygging av ringmuren. Ettersom en datering på kull viser alderen på treverket som ble brent, er det naturlig at dette får en datering til borgens glansdager. Tegl som materiale var i bruk på Tunsberghus fra ca. 1276, da Teglkastellet til Magnus Lagabøter stod klart. Dateringen viser dermed til byggeperioden heller enn rivningsperioden.

Under rasmassene ble det i alle sjakter påvist et eldre, forseglet landskapslag. I sjakt 6 ble det funnet et keramikkskår fra middelalder i laget. I sjakt 7 var det litt dyrebein, slagg og to steinkuler. I sjakt 8 ble det plukket noe dyrebein fra laget ved graving og sålding. Massene i lagene inneholdt lite humøse masser, og det var relativt lite funn i forhold til tykkelsen og utbredelsen på lagene. Lagene tolkes derfor som forseglede matjord- og torvlag med spredte mengder avfall fra borgen. Det at det ikke ble funnet tilsvarende kulturlagsavsetninger som på sørøstsiden av borganlegget kan tyde på et annet aktivitetsnivå eller at andre typer aktiviteter fant sted på denne siden av borgen. I sjakt 6 dateres det forseglede laget til midten av 1200-tallet. I sjakt 7 dateres øvre del av laget til høymiddelalder og nedre del av laget til 1000- tallet eller tidlig 1100-tall, noe som peker mot middelalderborgens tidligste fase, som vi vet lite om. Borgen ble sannsynligvis bygget tidlig på 1100-tallet.

Datering av tilsvarende lag i sjakt 8 indikerte romertid eller tidlig folkevandringstid. En så tidlig datering er svært overraskende! Likevel kan det kan være at vi her har funnet aktivitetsspor fra en bruk av området i romertid og tidlig folkevandringstid (252 – 414 AD). Dateringene fra sjakt 5 og sjakt 8 kan med en god del forbehold tas til inntekt for at en slik teori. Samtidig bør mulighetene holdes åpne for at det kan dreie seg om eldre lag som har blitt redeponert ved byggearbeider i middelalder, eller at prøven er skadet. Det er mulig at vi her som i sjakt 5 har eldre lag som har blitt blandet med middelalderlag, for eksempel ved at masser fra borgen har blitt spadd utfor fjellet ved bygging av middelalderborgen. Det har vært spekulert i at Slottsfjellet sannsynligvis har vært benyttet som bygdeborg i tidlig jernalder, men det har tidligere ikke vært gjort funn som kan understøtte den teorien. Dateringene fra sjakt 5 og sjakt 8 kan med en god del forbehold tas til inntekt for at en slik teori.

Prosjektleder og rapportansvarlig: Sunniva Halvorsen. Feltassistent og animalosteolog: Tone Bergland