Skrevet av Ingeborg Hornkjøl

Lussimesse – Luciadagen – er den eneste av førjulens messedager nordmenn flest minnes. Feiringen har bakgrunn i et vell av forskjellige tradisjoner, og mange av de har røtter godt tilbake i middelalder.

Den katolske messedagen feires til minne om Santa Lucia, som led martyrdøden i 304 e. Kr. Fortellingen sier at hun døde fast i sin tro med en brennende lampe i hånden, derav navnet Lucia (lucius er latin for lysende). Kanskje er det derfor levende lys har blitt så sentralt i feiringen av henne.

På grunn av reformasjonens avvikling av helligdager var lenge Lucia-tog en glemt tradisjon i Norge. Svenskene holdt den i hevd lengre, og i 1927 ble tradisjonen startet på nytt. Snart spredte deres måte å feire Lucia seg til Norge.

Dagens luciafeiring med hvitkledd prosesjon, levende lys og sang kommer dermed fra den svenske feiringen, men har igjen røtter tilbake i middelalder. Kanskje kommer de hvitkledde barna fra middelalderske stjernespill og stjernegutteopptog. En annen forløper kan ha vært den tyske Christkindchen-tradisjonen, der en hvitkledd jente med papirkrone og brennende lys på hodet delte ut gaver. Noen ganger ble hun fulgt av St. Nikolaus!

Lucienatt, natt til 13. desember, har imidlertid ikke bare vært preget av lys, men også av mørke. I norsk folketro het natten «Lussi Langnatt», ettersom det ifølge den Julianske kalenderen var Vintersolverv. Da slapp mørkets krefter løs, inkludert «Lussitrollet» – hun var en farlig kvinnevette som kunne slå til mot enhver som gikk under åpen himmel. Hun representerte de underjordiske og kom for å inspisere at arbeidet før jul var i rute – hvis noe ikke var som det skulle, rev hun av toppen på pipa. Det gjaldt å være i tide med alt, og å risse inn kors på dører og vinduer.

Se også: https://snl.no/luciadagen