Forrige blogginnlegg (se Episode 1) omtalte et skjelett fra en kvinne gravlagt på St. Nikolaikirkens kirkegård i Oslo som med stor sannsynlighet var rammet av spedalskhet. I denne oppfølgeren blir det gjennomgått hva vi vet om sykdommen, hvordan den smitter og hvordan den manifesterer seg på skjelettet.

Hva vet vi om spedalskhet?

Det er de færreste infeksjonssykdommer som medfører vedvarende forandringer i beinvevet. Det skyldes at infeksjonssykdommer primært rammer bløtdeler og organer og ikke er langvarige nok til at det utvikles forandringer i beinvevet. Sykdommer som spedalskhet, men også tuberkulose og syfilis er derimot kroniske sykdommer som vil kunne føre til særdeles store forandringer på de enkelte knokler (Bennike og Brade 1999).

Spedalskhet er en infeksjonssykdom som skyldes bakterien Mycobacterium leprae. Sykdommen ble påvist første gang i huden hos leprapasienter av den norske legen Gerhard Armauer Hansen i 1873 (Aufderheide og Rodríguez-Martin 1998). Selve bakterieinfeksjonen var ikke dødelig; det var det i stedet følgene av sykdommen som var (Lynnerup et al. 2008).

Det finnes to typer spedalskhet: den milde tuberkuloide og den mer aggressive lepromatøse. Sistnevnte medfører store skjelettforandringer i ansiktet i form av destruksjon av knokkelvev i overkjeven og nesehulen, mens den tuberkuloide gir forandringer på leggbenene – også på et tidlig stadium. Figur 1 viser to personer med spedalskhet, henholdsvis den tuberkuloide og den lepromatøse formen.

 

Det menes at sykdommen spredte seg fra Asia og Midtøsten før Kristi fødsel og videre til Vest-Europa med folkevandringene på 400- og 500-tallet e.Kr. Spedalskhet nådde antakeligvis først Norden rundt år 1000, bragt hjem av vikingene fra deres handels- og plyndringstokter i Europa. Fra midten av 1200-tallet ble det i Danmark opprettet St. Jørgensgårder, som var leprahospitaler hvor man forsøkte å isolere de syke. I Norge er trolig det eldste leprahospitalet Laurentiushospitalet i Oslo, også dette opprettet på 1200-tallet. Laurentiuskirken, som må ha hatt tilknytning til anstalten for de spedalske, nevnes i Håkon Håkonssons saga i forbindelse med kampene i Oslo i 1240.  Senere ble St. Jørgens hospital opprettet i Bergen, og dette hospitalet skulle bli viktig helt til vår tid.

Spedalskhet er typisk for middelalderen, og sykdommen kulminerte antakeligvis rundt 1300. I Danmark døde omkring 25 % av den voksne befolkningen av sykdommen (Boldsen og Mollerup 2006). Isoleringen av de syke viste seg å være et effektivt middel, og på begynnelsen av 1500-tallet var sykdommen nesten utryddet i Danmark.

I Norge gikk det dessverre annerledes, og på 1700- og 1800-tallet blusset sykdommen opp på nytt. I 1856 var det så mange som 2858 kjente tilfeller av lepra i en befolkning på 1,5 millioner innbyggere, og myndighetene var derfor nødt for å gjøre tiltak for å begrense sykdommen. Det ble blant annet innført egne lepralover i 1877 og 1885, hvor det ble lagt restriksjoner på ekteskapsinngåelse for leprapasienter, gitt forbud mot å ha spedalske på legd, samt innført tvangsinnleggelse på sykehus av spedalske som ikke kunne isoleres i sitt eget hjem. St. Jørgens hospital i Bergen var viktig i det henseende og kan den dag i dag besøkes (se Bymuseet).

Sykdommen er ikke utryddet på verdensbasis, og det finnes fremdeles leprahospitaler blant annet i Romania, India, Afrika og Sør-Amerika (Bennike og Brade 1999). Den siste som døde av spedalskhet i Norge var en 78 år gammel kvinne som døde hjemme hos seg selv i 2002. I følge Godøy (2014) hadde denne kvinnen levd med sykdommen i all hemmelighet i 51 år, og derfor ble den heller ikke nevnt av familien i begravelsen hennes.

Hvordan smitter sykdommen?

Spedalskhet smitter som oftest ved dråpesmitte fra pasienter, særlig de med lepromatøs spedalskhet, eller via kroppskontakt. Fra slimhinnen i luftveiene sprer bakterien seg til hud og perifere nerver og formerer seg typisk i kroppens kjøligste deler som de ytre ekstremiteter og ansiktet.

Påvirkning av nervetrådene resulterer i at man mister følesans og motorisk kontroll. Når immunforsvaret svekkes kommer sykdommen i utbrudd. Angrep på perifere nerver gjør at den smittede ikke merker kulde, varme og smerte fra skader og således pådrar seg sår og sekundære infeksjoner som stafylokokker og streptokokker.

Årsaken til middelalderens isolasjonspolitikk var neppe kjennskap til hvordan sykdommen smitter, men snarere en oppfatning av at de syke var rammet av Guds vrede, se blogginnlegg del 1. Det å hjelpe en spedalsk ble sett på som en god gjerning – i hvert fall i den siste halvdelen av middelalderen – og slike gjerninger kunne minske egne pinsler ved i skjærsilden (Lynnerup et al. 2008).

Spedalskhet på skjelettet

I en osteoarkeologs håndtering av et skjelettmateriale er den viktigste jobben å fortelle disse avdøde menneskenes historie på en respektfull måte. Årsaken til at de døde er en viktig del av denne historien, for det forteller noe om datidens samfunn, og hvilke utfordringer de stod overfor blant annet med tanke på sykdomsbekjempelse.

Som nevnt i forrige blogginnlegg er det få infeksjonssykdommer som setter spor på skjelettet, men spedalskhet er én av sykdommene som kan gjøre dette. Den danske legen Wilhelm Møller Christensen var den første som foretok systematiske studier av 700 skjeletter og kartla skjelettforandringer ved spedalskhet. Siden har Antropologisk Afdeling (www.adbou.dk) ved Retsmedicinsk Institut ved Syddansk Universitet, med dr. Jesper Boldsen i spissen, jobbet videre med dette og blant annet utarbeidet en manual som kan brukes i arbeidet med å registrere spedalskhet på skjelettet.

Per i dag registreres spedalskhet syv forskjellige steder på skjelettet. Ett av stedene er ansiktet, som illustrert under. Her angripes i verste fall nesehulens kant, overkjeven som holder tennene på plass (så de etter hvert faller ut) og ganen, se figur 2 lengst til høyre. Bildet i midten på figur 2 viser sykdommen i et tidlig stadium og vises som en svak avrunding av kanten på nesehulen. Til sammenligning vises et kranie uten ansiktslesjoner lengst til venstre på figur 2. (Trykk på bildene for å se nærbilde.)

Som nevnt i forrige blogginnlegg, var kraniet til kvinnen fra St. Nikolaikirkens kirkegård knust, men på det lille som var bevart av kraniet – var det ikke tegn til spedalskhet. På bakgrunn av de store forandringene i beinene kan det ikke utelukkes at sykdommen skyldes spedalskhet.

Av andre knokler som også påvirkes av spedalskhet er blant annet hånd- og fotknokler, som i mange tilfeller nedbrytes og deformeres. På leggbeinet dannes exostoser, slik som var synlig på underbeina i Figur 3 i forrige blogginnlegg. Samtidig skjer det en fortykkelse av knokkelen, ved at det dannes et ekstra knokkellag. Som vist på Figur 4 i forrige blogginnlegg kan det også forekomme forandringer på skinnebenet. Disse forandringer kan skyldes en sekundær infeksjon for eksempel som følge av sår som fikk lov til å utvikle seg fordi den spedalske ikke merker dem (Aufderheide og Rodríguez Martín, 1998; Boldsen, 2007; Boldsen, 2008; Ortner, 2003).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

For å oppsummere: forskjellen på lesjonene i ansiktet (unntatt ganen) og lesjonene på resten av kroppen er at ansiktslesjonene sannsynligvis er forårsaket av den primære infeksjonen. Lesjonene på kroppen og ganen er derimot knokkelreaksjoner forårsaket av sekundære infeksjoner. Derfor har ansiktslesjonene større betydning enn de andre for påvisning av spedalskhet, men det betyr ikke at lesjonene på resten av kroppen er av mindre betydning i den epidemiologiske analysen av lepra i fortiden.

 

Skrevet av osteoarkeolog Anne Østergaard Jensen.

 

Hvis du ønsker å vite mer om spedalskhet i Norge, sjekk følgende sider:

http://digitalarkivet.uib.no/cgi-win/webmeny.exe?slag=visside&kat=lepra&n1=2&dok=omlepra.htm

http://www.ub.uib.no/avdeling/jur/arkiv/spedalsk.htm

 

 

Litteratur:

Aufderheide, A., C. Rodríguez-Martin. 1998. The Cambridge encyclopedia of human paleopathology. Cambridge: Cambridge University Press.

Bennike, P., A-E. Brade. 1999. Middelalderens sygdomme og behandlingsformer i Danmark. Medicinsk-Historisk Museum Københavns Universitet: FADL’s forlag.

Boldsen, J.L. 2007. Leprosy in Medieval Denmark A comprehensive analysis. Doctoral thesis, University of Southern Denmark, Odense.

Boldsen, J.L. 2008. Leprosy in the Early Medieval Lauchheim Community. American Journal of Physical Anthropology, vol.135, s. 301-310.

Boldsen, J.L., L. Mollerup. 2006. Outside St. Jørgen: Leprosy in the Medieval Danish City of Odense. American Journal of Physical Anthropology, vol. 130, s 344-351.

Bymuseet. Lepramuseet.

Godøy, B. 2014. Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske. Spartacus forlag AS.

Lynnerup, N., P. Bennike, E. Iregren & T. Ahlström. 2008. Biologisk antropologi med human osteologi. København: Gyldendal.

Ortner, D.J. 2003. Identification of Paleopathological Conditions in Human Skeletal Remains. Washington, DC: Smithsonian Institute Press.