Området nord for Bispegata i Oslo var i middelalderen ubebygd og assosiert med biskopens borg, som lå omtrent der Ladegården ligger i dag. De fleste bygningsrestene vi har i dette området stammer derfor sannsynligvis fra perioden etter reformasjonen i 1537, da mesteparten av borgen ble revet og hagen åpnet for husbygging for byens borgere. I de førreformatoriske lagene har det derimot vært svært få strukturer og relativt få funn.

Dypt nede, i noen av de eldste fasene i området, fant vi imidlertid det vi mente var en grøft eller et bekkefar som løp tvers over hele feltet, fra bispeborgen i øst og nedover mot fjorden i vest. Da vi begynte å grave ut jordmassene ble snart klart at grøfta hadde vært dyp, med loddrette vegger forsterket av grovt flettverk av løvtre- og einerstaver. Rester av et enda eldre gjerde nede i grøfta viste at renna hadde vært gravd, forsterket og gradvis mudret igjen minst to ganger. Mot vest i feltet skiftet grøfta retning, og akkurat i denne vinkelen var grøfta mye bredere – med en mystisk forsenkning i overflaten. 

Videre gravning viste at forsenkningen kom av at det lå en brønn eller en kum på dette stedet. Etter å ha avdekket en ramme av stein og grove laftestokker (figur 1), kom det fram stående, svarte treplanker av eik i sirkel (figur 2). Dette kunne bare bety én ting, nemlig at brønnen var bygd med en gjenbrukt tønne som vegger. Slike tønnebrønner er funnet flere ganger tidligere, senest for to år siden bare hundre meter sørøst for den som nå var blitt avdekket. For å dokumentere tønna og brønnen på en god og trygg måte ble hele konstruksjonen gravd fra siden. På denne måten ville vi også kunne holde kontroll på de ulike fasene i og etter brønnens brukstid. 

 

Vi brukte gravemaskin til å grave et gradvis dypere hull, og arbeidet oss progressivt innover. Se bildeserien nederst i blogginnlegget for å se hvordan utgravningen ble gjennomført. Vi kom først inn i nedgravningen som tønna var senket ned i; denne var fylt av steinblokker, sand og leire. I massene rundt tønna dukket det dessuten opp en ganske ødelagt kvernstein (se figur 3, øverste bilde). Første tegn til selve tønna kom med tønnebåndene i toppen, som viste seg å være laget av kløvde greiner, nitid sammenføyd med små trenagler og vidjesurringer. Tresorten er sannsynligvis hassel – en vanlig brukt tresort i tønner fra middelalderen.

Videre utgraving avdekket hele sørsiden av tønna, som så ut til å være overraskende lang og smal – ganske utypisk. Bunnen som tønna stod på var brolagt med flate steiner. Deler av tønnelokk og -bunn hadde blitt dyttet ned i nedgravningen samtidig med tønna og stakk ut av jordmassene på den ene siden. Et raskt søkt med metalldetektor ga skarpt utslag på noe som lå inne i tønna.

Det var dermed klart til å fjerne staver og tønnebånd. Eiketre er naturlig nedbrytningsmotstandig, og stavene i tønna var som forventet ganske godt bevart. Tilstanden på tønnebåndene var mye dårligere; overflaten var intakt, men konsistensen var omtrent som kokt potet og båndene måtte fjernes stykkevis. Det har ikke alltid vært praksis å ta vare på slike funn, men i dette tilfellet vurderte vi det som en mulighet. Alle deler av tønna er derfor bevart med tanke på eventuell fremtidig konservering og utstilling.

Inne i tønna var det tydelig at kummen hadde blitt gjenfylt i flere faser, hvor forskjellige materialer dominerte hver enkelt fase. Nederst var leire og sand, sannsynligvis fra en langvarig periode der vannet har vært relativt rent og bare mindre partikler har kommet inn. I fasene over hadde det skjedd en gradvis raskere sedimentering med mer kvist, flis og humus, og i toppen store greiner, trestykker og stein veltet inn fra rammeverket.

Kilden til metalldetektorsignalet viste seg å komme fra enden av en lang, tynn stav som stod loddrett nedover langs innsiden av tønna. Utrolig nok var dette en hel pil som fremdeles var bevart etter 500 år i denne fuktige graven (figur 3, nest øverste bilde). Se vårt tidligere blogginnlegg om denne pila: https://nikuarkeologi.wordpress.com/2015/11/12/en-gjemt-eller-glemt-pil/.

Men tønna hadde mer å by på: bak pilen sto en stor bøtte uten bunn, laget av bøyd og sammensydd bark, dessverre elendig bevart (figur 3, nest nederste bilde). Under bøtta fulgte en stor kveil med tykt tau, omtrent to meter i lengde (figur 3, nest nederste bilde). Det virker naturlig at tau og bøtte har vært til å hente vann fra brønnen, men vi kan dessverre ikke si dette sikkert. Bøtta har kanskje vært råtten og ødelagt da den ble kastet i brønnen? Under tauet dukket det utrolig nok fram enda to piler (figur 3, nederste bilde), dårligere bevart enn den første, men av omtrent samme type. Her nede fant vi også noen få dyrebein, og blant disse en alvorlig misdannet hestefot. Denne kommer det et nytt blogginnlegg om snart!

Så snart jordmassene på innsiden av tønna var fjernet fikk vi også en forklaring på den mystiske lange og smale formen. Flere staver på den ene siden var kappet av, og bare stumper var satt igjen nederst. Tønna hadde altså hatt et stort, firkantet hull i den ene siden – kanskje den ble brukt som drikketrau før den ble gravd ned? Under konstruksjon av brønnen ble lokk og bunn slått ut. De korte stavene fra toppen falt vekk, og tønnebåndene øverst ble hengende løst. De gjenværende stavene ble presset sammen og ga inntrykk av en mye smalere tønne enn den egentlig hadde vært. Biter av lokk og bunn ble skjøvet ned på utsiden av tønna for å tette hullet i siden.

Strukturen har tydeligvis samlet vann, som opprinnelig har blitt filtrert inn gjennom steiner i toppen. Med tiden har den likevel blitt fylt igjen av planterester og avfall, og etterhvert ble den glemt og fullstendig begravet. Pilene er fremdeles en uløst gåte: De havnet i kummen med lang tids mellomrom – kanskje det lå en skytebane i biskopens hage?

 

Skrevet av Håvard Hegdal