I Dronning Eufemias gate, «DEG 43», har vi de siste ukene gravd ut og dokumentert deler av en antatt smie. Funn av slagg, ulike emner og rester av jern og kobberlegeringer, samt mengder av kull og leire antydet tidlig at det kan ha foregått metallbearbeiding i den søndre delen av utgravningsområdet. Videre graving nedover lagene avdekket deler av en antatt esse av teglstein, slagghauger, rester av tregulv som tydelig har vært utsatt for varme, samt mulige deler av en blåsebelg.

De historiske smiene
De skriftlige kildene fra middelalderens Oslo omtaler i alt 22 håndverk. Nest etter «skomaker» er «smed» den håndverkstittelen som forekommer oftest i dokumentene.
Mye på grunn av brannfaren ble smedyrket profesjonalisert. Det er funnet støpeformer og klumper med jern i arkeologiske lag fra 1100- tallet og begynnelsen av 1200-tallet som indikerer at det på den tiden var smier i Oslos bygårder.
Trehusbebyggelsen ble utover 1200-tallet stadig tettere og brannfaren økte. I 1276 stadfestet byloven det som allerede hadde blitt vanlig praksis; alle jernsmier skulle ligge utenfor tettbebyggelsen.

Del av bryggemiljøet
Smia på DEG 43 har ligget nede ved bryggene, og må antas å ha vært del av det marine miljøet i gamlebyen. Den dateres foreløpig til første halvdel av 1600-tallet. Dateringen er gjort ut ifra funn av keramikkskår og andre daterende gjenstander i smien, samt konteksten til de øvrige jordlagene i området. Det er også funnet rester av en antatt esse som har vært bygget i teglstein av middelalder- og renessanse-type. Over smiegulvet lå det ett brannlag og det er ikke urimelig å anta at smia ble offer for den store bybrannen i 1624.

Funn fra jordlagene viser at det har vært tilvirket alt fra kniver og hammere i jern til nøkler og fingerbøl i messing.

Den begrensede størrelsen på utgravningsfeltet, samt at restene av smien er fragmenterte, gjør det vanskelig å se for seg hvordan den har sett ut i sin brukstid. Imidlertid er det enkelte funn som kan tillate oss å fantasere litt. Essa, der smeden varmet jernet, var selve hjertet i smia. Ved riktig glød på jernet vendte smeden seg mot ambolten og smidde mens jernet var varmt, før han så vendte emnet tilbake til essa. Øst for essa ligger en trekonstruksjon som antagelig har vært fundament for en blåsebelg. Blåsebelgen var en betingelse for at smeden skulle få en riktig temperatur på jernet. Det er også funnet områder med sand, som kan ha vært brukt som flussmiddel.

Sør for essa ligger det noen brede bord i gulvhøyde, her kan det ha vært en dør ut mot Bispegata eller Biskopalmenningen som det het den gang. Smiegulvet har for øvrig vært et jordgolv som med tidens løp har vokst i takt med produksjonsavfallet. Her er det målt opptil 30 cm med svært kompakte lag bestående av jernfragmenter, slagg og jord. Gulvet er spesielt kompakt rett øst for essa og her kan ambolten ha stått. Restene av smia kan dessverre ikke utforskes i sin helhet da den forsvinner inn i graveskråningen i sør. I nord og vest er smia ødelagt nyere tids graveaktivitet. Ikke mindre interessant har det vært å grave ut den lille rest som var bevart.