Ved de arkeologiske utgravingene for Follobanen i Oslo finner vi i avfallslag fra middelalderen med mange interessante levninger. Det er gjenstander som er utslitt eller gått i stykker og så er blitt kastet. Huggflis er det mye av, møkk er det også. Noe av det vi finner mest av er bein. Det er i de fleste tilfellene måltids-rester som er havnet på søppeldyngen slik som på bildet. Andre steder er det slakteavfall.

På bildet er det en tilfeldig samling av bein fra et avfallslag som vi har såldet. Det er datert til rundt 1300, fra Håkon 5s tid, fra et område hvor det bodde og virket kjøpmenn og håndverkere med sine familier, svenner og tjenere . De fleste beina er fra husdyr. Et lårbein fra en ku er hugget over. Dette var nok et godt suppebein – beinmarg ble regnet som en delikatesse. Det er også bein av sau og gris. Det som kanskje er mest interessant er de mange runde beina i øvre del av bildet. Det er rygghvirvler fra torsk. De er så store at det er all grunn til å tro at det er skrei og at det dreier seg om tørrfisk. Fisken har kommet langveis fra, sannsynligvis fra Nord-Norge via Bergen. Tørrfisk var den dominerende eksportartikkelen fra Norge i middelalderen, og Bergen fikk monopol på denne handelen ut av landet. I fastetiden var det ikke lov å spise kjøtt, hadde kirken bestemt, så behovet for fisk var stort. Men fisk er jo uansett godt! Hva slags fiskeretter som ble tilberedt vet vi selvsagt ikke, men vi kan jo la fantasien løpe…

Til fiskemiddagen kunne det passende serveres flatbrød. Korn har botanikerne funnet mye av fra middelalderlag i Oslo, men med andre metoder enn enkel sålding. Men i såldet er det et  fragment av en bakstehelle, til venstre på bildet. Slike ble brukt til å bake flatbrød og lefser. Baksteheller ble laget av kleberholdig skifer. Det var storproduksjon av dette i Ølve i Hardanger, og bakstehellen vår kommer trolig derfra. Som hel var den rundt ½ m i diameter (se fotografiet av en bakstehelle funnet ved tidligere utgravning i Gamlebyen). Stripene i steinen gjorde at overflaten ble ruglet og brødet ikke så lett satte seg fast.

Petter B. Molaug