Skrevet av Monica Fridén-Rolstadaas, Anna Helena Petersén og Nina Walter.

Når det kommer til formidling har vår holdning vært at det å presentere foreløpige tolkninger og hypoteser, så fremt de er forankret i faglige resultater, er en mulighet som skal benyttes. Responsen så langt har vært enorm, ikke bare fra det lokale Trondheimspublikumet, men også fra nasjonal og internasjonal media.

En gruppe som vi har vært spesielt opptatt av å formidle arkeologenes arbeid til, er de som ikke umiddelbart er del av nyhetsflommen som finnes i de forskjellige medieplattformer som er integrert i samfunnet og i vår hverdag.  Barn i alderen ca. 3 – 10 år. For å nå frem til barn er det nødvendig å bruke direkteformidling og fortelling  som kanal for å få vekket barnas interesse og evne til refleksjon og undring, uansett i hvilket fagområde det gjelder.

 

 

Hvorfor er det viktig å tilby historie- og kulturformidling for barn?

Noen av de viktigste begrunnelsene for å tilby historie- og kulturformidling til barn er at de gjennom dette kan utvikle kunnskap om kulturminner, om kulturen de befinner seg i, og også om selve arkeologifaget. De kan få en forståelse for at de kulturminnene vi har ikke kan gjenskapes dersom de ødelegges, at de er en ikke-fornybar ressurs, og at de dermed er av stor betydning for vårt samfunn. Kulturell forståelse og kompetanse kan bidra positivt i barns identitetsdannelse, og kan hjelpe de med å møte ulike utfordringer i samfunnet.

Det er påvist at yngre barn først og fremst har interesse for det som finnes i lokalmiljøet de befinner seg i (Pettersen 2003:15).  I Rammeplanen står det: «Gjennom arbeid med nærmiljø og samfunn skal barnehagen bidra til at barna […] blir kjent med og deltar i samfunnet gjennom opplevelser og erfaringer i nærmiljøet» (RP 2011:47). Konklusjonen er altså at man bygger på den naturlige nysgjerrigheten barna har, og utforsker kulturminner i nærområdet sammen med dem.

Formidlingsprosjekt i Søndregate: metode, strategi og arbeidsmåte

Formidlingsmetodene må være tilpasset publikumet og de individuelle forutsetningene deltakerne har. I vårt opplegg fokuserte vi på barnehagebarn fra treårsalderen, til skolebarn i tredje klasse. Ettersom det er store forskjeller mellom en treåring og en tiåring varierte opplegget litt med hensyn til hvilken barnegruppe vi forholdt oss til, og hjelpen barna fikk av personalet under aktivitetene ble tilpasset. Erfaringene vi gjorde ved gjennomføring av opplegget viste at det fungerer godt for barn i varierende aldersklasser.

Gjennomføring

Introduksjon av temaet

For å introdusere emnet til barna begynte vi med å stille noen generelle spørsmål omkring hva arkeologi innebærer. Målet var ikke bare å introdusere dagens tema, men også å avklare hvilke forutsetninger og hvilke kunnskaper om emnet barna allerede hadde, slik at opplegget kunne tilpasses det enkelte individ.

Responsen vi fikk varierte noe, men generelt sett fantes det stor interesse blant barna. Samtidig virket det som de fleste barnehagebarn ikke kjente så mye til arkeologi og kulturminner fra før. Én skoleklasse hadde blitt forberedt på forhånd av læreren, og på grunn av dette var barna allerede nysgjerrige.

 

Visning av utgravningsområdet

Etter introduksjonen ble selve utgravningsarealet vist frem til barna. Her kunne de oppleve hvordan det ser ut under jordoverflaten, og de fikk høre historiene som kulturminnene kan fortelle arkeologene. Spesielt sterkt inntrykk på barna gjorde lukteprøvene fra en avfallsbinge med latrinefyll. Et spørsmål som ofte ble stilt av barna i etterkant var «hvorfor bodde menneskene i fortida under jorden?», og det viste seg å være veldig vanskelig å forklare dette slik at barna kunne skjønne sammenhengene.

Lek: å bli kjent med funnene

Vi bestemte oss for å gi barna muligheten til selv å være aktive gjennom tilrettelagte lekesituasjoner. Den første planlagte leken omhandlet graving og vasking av funn. Barna kunne selv grave ut funn med profesjonelt verktøy, vaske dem, og sette dem i tørkekurvene. Ved siden av «vaskearealet» ble det utstilt noen funn fra utgravningen, og den som hadde lyst kunne høre litt mer om de enkelte funnene. Vi prøvde å strukturere det fysiske miljøet innen de gitte rammene vi hadde slik at det inspirerte barna til samhandling og estetisk utforskning (etter Reggio Emilias pedagogiske filosofi blir barn også inspirert og påvirket av det fysiske miljøet de befinner seg i).

Småbarna var veldig aktive i denne leken, mens med skolebarna fokuserte vi mer på å ha samtaler om funnene. Barn fra alle aldersgrupper ga uttrykk for at det var spennende å få ta på funnene og å gjette hva gjenstandene kunne ha vært før de gikk i stykker og kom under jorden.

Bruk av det osteologiske materialet ved formidling

Det osteologiske materiale funnet ved arkeologiske undersøkelser er en flott kunnskapskilde, et unikt kildemateriale som kan lære oss om hvordan mennesker levde for flere hundre år siden. Det er viktig for barn å utvikle et forhold til hvor de kommer fra – hvem har bodd her før, og hva kan vi lære av dem? Den beste måten å lære om dette er å se på de fysiske levningene vi har; det som er etterlatt av mennesker.

 Bein er lik med død, uansett om det gjelder mennesker eller dyr. Døden tilhører vår hverdag, på godt og vondt. Det å snakke med barn om døden har i dagens samfunn blitt tabubelagt, og er forbundet med en rekke bortforklaringer.  Det å være åpen om hva som skjer med levende vesener etter at døden inntreffer bør komme helt naturlig for oss mennesker. «Døden er et sammenbrudd, derfor må vi bli åpne overfor den, derfor må barna lære døden å kjenne, og derfor må den snakkes ut om, og derfor må vi gjenvinne de ritualene som gir døden mening» (Wyller 1994:168). Dette ble ett av temaene for utgravningens formidlingsdager; hvordan vise barn skjelettdeler på en fin og lærerik måte. Temaet ble også diskutert med noen av lærerne, som i utgangspunktet var skeptiske til å vise barneskjelett til barn i niårsalderen. Det ble til slutt bestemt at utgravning av graver var en såpass stor og viktig del av det arkeologiske arbeidet som ble gjort på utgravningen, at det osteologiske materialet måtte vises fram.

Var mammaen lei seg når barnet døde?

Forskjellige dyrebein, inkludert beinelementer fra ku, fugl, sau/geit og hest ble plassert på et bord. Det samme ble beinelementer fra mennesker; både voksne og ett nesten-komplett artikulert spedbarn. En gruppe på sju elever i niårsalderen kom nesten løpende bort til bordet og smilte fra øre til øre. «Hva er det?» var et gjentagende spørsmål mens de pekte på de ulike beinelementene.

Å fortelle barn om dyrebein går veldig lett, da de fleste har spist enten kylling, koteletter på sommeren, eller sau. De kunne fortelle om alle de ulike beinelementene de hadde funnet enten på stranda eller i skogen med sine besteforeldre. Barna fikk ta og kjenne på dyrebeinene, og dette ble gjort med stor iver. Så oppdaget de barneskjelettet, og alle ble helt stille når de fikk høre hva det var. Så begynte spørsmålene: «hvor gammelt var barnet da det døde», «hvorfor døde barnet», «var mammaen lei seg når barnet døde» – alle spørsmål som man kan forestille seg at barn tenker på kom som perler på en snor. Man kunne se at barna ikke var skeptiske til skjelettet, men derimot veldig interesserte i hva som skjer når man dør. De kunne alle fortelle om en slektning som hadde dødd, og hvordan det føltes. «Jeg mente at døden ville være skummel. Tine protesterte og sa at den var trist» (Wyller 1994:167).

At det lå et voksent kranium på bordet var kjempespennende. Dette var en gyllen mulighet til å lære barna å kjenne sin egen kropp, i alle fall sitt eget hode. Det ble vist hvordan man kan se kjønn på forskjellige steder på hodet, dette likte barna tydeligvis da de gikk og kjente på hverandres bakhode.  «Et skjelett… er en sikker interessevekker» (Pettersen 2003:32), og burde virkelig brukes til å holde nysgjerrigheten ved like.

 

 

Lek: Potteskårpuslespill

Ved den siste stasjonen fikk barna mulighet til selv å undersøke potteskår og lime dem sammen. Vi hadde kjøpt inn kopper og kar fra lokale bruktbutikker, knust gjenstandene, og samlet skårene i esker. Her kunne barna i gruppearbeid utforske hvordan man håndterer funn, og erfare at arkeologi ofte har mye å gjøre med puslearbeid.

Barna var veldig ivrige i denne leken. De klarte å mestre utfordringene og var stolte over å kunne ta med et fint produkt hjem.

Refleksjon

Avslutningsvis ba vi noen barnegrupper om å gi oss respons på hva de hadde opplevd hos oss og hvordan de likte opplegget. Noen tegnet bilder, andre skrev korte setninger. Om man ser på de tegningene og beskrivelsene som barna kom med etter å ha fordøyd opplevelsene fra utgravningen, så er det påfallende at de fleste nevner «skjelett» eller har tegnet ett skjelett. Det er tydelig at formidlingen av det osteologiske materialet har gjort et positivt inntrykk på barna. Flere tegnet også arkeologene som arbeidet, kirken vi har funnet, og kong Olav Haraldsson.

Målet med denne oppgaven var
på den ene siden å inspirere barna til å reflektere over det de opplevde, og på den andre siden å få tilbakemeldinger som vi kunne bruke for å utvikle og tilpasse opplegget ytterligere.

 

 

 

 

 

 

 

 

Avslutning

Utgravninger og arkeologisk feltarbeid kan sammenlignes med såkaldte «pop-ups»: De er ferskvare og eksisterer kun en begrenset periode. Den direkteformidling vi praktiserer står ikke i motsetning til bearbeidede forskningsresultater, men er i stedet en dialog mellom oss og omverdenen som inkluderer alle aldre. Vår erfaring er at miljøene utenfor er like interessert i å få beskrevet prosessen frem mot de endelige resultatene, som de er i formidlingen av resultatene i seg selv.

 

Referanser

Pettersen, J. R.
2003 Med fortida i handa, arbeid med barn og lokalhistorie. N. W Damm & Søn.

Wyller, T.
1994 Livet, døden og barna. I: Døden på Norsk, O. Aagedal, (red.), ad Notam Gyldendal, Oslo.

Andre kilder

Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver