Noen ganger undersøker arkeologer store flater uten å støte på de helt store funnene, andre ganger er utgravningsområdet lite, men oppdagelsene blir allikevel store. Sistnevnte var tilfelle da NIKU i desember og januar 2015/2016 foretok en utgravning ved Clemens` gate, like sørøst for «Arkeologigropa» og mellom utgravningsfeltene «Mindets tomt» og «Nordre felt» fra 1970- og 80-tallet. Vi befant oss med andre ord i et arkeologisk funnrikt område, og boreprøvene som ble tatt i forkant av utgravningen bekreftet antagelsen om at det også her var bevarte kulturlag fra middelalder. Gropa som skulle graves var ikke stor, knappe 5 kvm i flate, og vi antok at vi sannsynligvis ville støte på sporadiske bosetningsspor. Like under grus og pukk avdekket vi imidlertid toppen av et plankedekke, som etter hvert viste seg å være en av hele 11 nivåer med trebrolagt vei. Dette kan ikke ha vært en hvilken som helst vei, men etter all sannsynlighet Vestre Strete, som i middelalderen var en av hovedgatene i byen – datidas Karl Johan!

Foranledningen for utgravningen var nedsettingen av en kum for to infiltrasjonsbrønner som var et ledd i utbyggingen av Follobanen. Av ulike årsaker var det nødvendig at boringen og nedsetting av rørene ble gjort fra bakkenivå før det den planlagte gropa for kum kunne graves. Dette førte til flere utfordringer i feltarbeidet ved at rørene var til bry når lag skulle dokumenteres og graves bort samt at disse alltid var synlige på bildene. Den iskalde kuldeperioden som var i januar samt lite dagslys skapte også utfordringer i feltarbeidet.

Ut fra arkeologiske og skriftlige kilder er det antatt at Vestre Strete har gått fra Mariakirken og kongsgården i sør, nordøstover og tvers gjennom den tettbebygde bykjernen, og opp til Bispeborgen og torget – som i dag ligger omtrent ved krysset foran Oslo Ladegård. Både på «Mindets tomt» og «Nordre felt» er det funnet rester av veien i flere nivåer, og man har ment at Vestre Strete må ha gått mellom de to utgravningsfeltene. Resultatene fra vår utgravning bekrefter denne tolkningen, samtidig som den gir ny innsikt i veiens historie da den ikke tidligere er dokumentert i så mange nivåer. De fleste funn at veien viser at den har vært trebrolagt, men rett ved Hallvardskatedralen var veien bygget opp av stein. Også ved kongsgården i sør har veien i senmiddelalderen eller opp mot 1500-tallet vært steinbrolagt. Hvorvidt veien har vært bygget i stein eller tre må ha variert langs strekningen og til ulike tider. At vi ikke har funn av steinbrolegning i vår undersøkelse kan enten skyldes at dette nivået av vei har blitt fjernet i moderne tid eller at veien her aldri har vært steinbrolagt. Forhåpentligvis kan tømmer fra utgravningen gi flere dateringer som også kan settes i sammenheng med de øvrige sporene av veien langs strekningen.

 

Vestre Strete, må i likhet med de øvrige stretene og allmenningene byen, regnes som “offentlige” veier. Med dette fulgte også enkelte bestemmelser. I Magnus Lagabøtes bylov (1276) står det at stretene ikke skulle være mindre enn tolv alen (ca. 6,5 m). Allmenningene kunne være mindre, men minimum åtte alen (4,5 m). Fra Oslo har vi imidlertid mange eksempler på at dette påbudet ikke ble fulgt. For eksempel var Bispeallmenningen i sin eldste fase bare 3 m. Trebrolegningen avdekket på Nordre felt og tolket til å være Vestre Strete var bare 2,5 m bred. På «Mindets tomt» ser det ut til at bebyggelsen ble trukket noe tilbake fra veien grunnet en brann mot slutten av 1200-tallet. Både ved Hallvardskatedralen og kongsgården har Vestre Strete vært steinbrolagt, men selv da var veien ikke mer enn 4,5-5 m bred.

Veien vi avdekket bestod av trebrolegninger som var bygd opp av enten tykke planker, tynnere bord, stokker, halvkløyvninger eller en blanding av disse. Skjøten var lagt på langs slik at man utnyttet hele treverkets lengde. Under dette var det plassert lunner som plankene/stokkene var festet til ved hjelp av plugger. Enkelte steder fant vi store steiner og klumper med leire som man tydeligvis har brukt til å tette hull i veien med. En del av materialet var gjenbrukt; man hadde blant annet tatt planker og halvkløyvninger som delvis var brannskadd og plassert disse med den brente siden ned. Mellom brolegningene lå det jordmasser som har blitt naturlig avsatt , for det meste møkk og hoggflis samt en god del hasselnøttskall. Vi må tenke oss et gjørmete gateløp hvor hoggflis fra byggearbeider, møkk fra dyr, matrester, knuste keramikkskåler o.l. naturlig forplantet seg og førte til at veien gradvis ble dekket til.  Etter en tid ville det derfor være nødvendig å bygge et nytt tredekke over. I de eldste nivåene ser det ut til at man enkelte steder har fjernet noen av plankene/stokkene, men latt resten av plankedekke ligge. Kanskje har man gravd fram litt av den gamle veien og fjernet noe av treverket for å bruke det om igjen som materialer til det nye tredekket?

 

De øverste nivåene med vei synes å være resultatet av velorganisert bygging, mens nivåene lenger ned i stedet ligner «lappetepper» av ulike materialer i ulik kvalitet. Bakgrunnen til denne praksisen kan forklares ved at det i følge byloven var opp til hver gårdseier å reparere «sin» del av veien (eieren på motsatt side tok andre halvdel). Dermed har nok også valg av materialer og grad av innsats i vedlikeholdsarbeidet variert. At veiene i middelalderen ikke var spesielt jevne og fine er nok ganske sikkert. I skildringen av kong Håkons kroning i 1299 står det beskrevet at kongen og hans følge gikk fra kongsgården og opp Vestre Strete til Hallvardskirken. Veien var da dekket til med kostbare tepper, «dunklæde, pell og baldakin» slik at kongen og følge hans kunne ferdes gjennom byen rene og tørrskodde.

 

Veien vår dekket bare litt over halvparten av gropa. Mot vest hadde vi en klar avgrensning av veien, selv om denne flyttet seg noe fram og tilbake i de ulike fasene. Bortenfor fant vi bosetningsspor i flere faser. Alle nivåene av vei fortsetter mot øst, og vi vet derfor ikke bredden på veien i de ulike nivåene. Det som er sikkert er at de nederste nivåene med trebrolegning bare var halvparten så brede som de øvre, og vi kan derfor anta at veien har blitt utvidet over tid, kanskje i sammenheng med bylovens bestemmelser i andre halvdel av 1200-tallet.

Til sist – en liten skildring av hvordan feltleder Kristina Birkelund opplevde utgravningen:

«Helt fra første cm av kulturlagene hadde vi konstruksjoner. Selv om de øverste lagene var råtne, kunne man se at det her var en form for gulv eller vei. Da vi kom på nivå 3 ble det klart at dette var en vei, og ikke minst – Vestre Strete! Og så begynte det videre som i eventyret; lengre ned, veien bare fortsatte og fortsatte, nivå 4, nivå, nivå 6.. Skal det aldri ta slutt? Nei, veien ble bare smalere og smalere. Og så på nivå 8 traff vi plutselig på flere stolper og en helt annen vei-type. Er det slutt på Vestre Strete spurte vi oss? Men nei, veien fortsatte til nivå 10 og 11, bare mye smalere. Over 1 m med kulturlag på ett lite felt med mye historie. Det er tydelig at veien ble pent stelt med og feid – det var mye søppel på kanten av veien. Men mest av alt – hasselnøttskall! Var Oslobeboerne glad i hasselnøtter? Var det knaskemat for dem? Det ser nesten slik ut..»

Mer om funnene gjort ved undersøkelsen, dateringer og ytterligere tolkninger kommer utover våren.

 

/Nora Front Furan (prosjektleder)

 

 

 

Litteratur:

Norseng, A. og P.G. Norseng. 1991. Byen under Eikaberg: fra byens oppkomst til 1536. Oslo bys historie. Cappelen, Oslo.

Schia, E. 1991. Oslo innerst i Viken. Liv og virke i middelalderbyen. Aschehoug, Oslo

Schia, E. (red.). 1987. De Arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo. Bind 3 «Søndre felt». Stratigrafi, bebyggelsesrester og daterende funngrupper. Alvheim og Eide Akademisk forlag. Øvre Ervik.