I middelalderbyen var et stadig problem å bli kvitt vann fra områder med bygninger, gårdsplasser og gater. På 1000-tallet er det mange eksempler på dreneringsgrøfter rundt hus og også grøfter i eiendomsskillene. Disse var både grensemarkering og tjente som drenering. Senere ser det ut som det ofte ble et kappløp om å fylle på og utplanere masse der det skulle bygges hus, slik at det ikke ble stående med gulvet lavere enn naboens hus.

Området som blir undersøkt arkeologisk for Follobanen hadde i middelalderen et jevnt fall ned mot Bjørvika, og det var naturlig å lede avløpsvann ned dit. Det er i «Arkeologigropa», ca. 50m vest for Vestre strete funnet en spesielt omsorgsfullt utført renne, plassert i en grøft i et område som kan ha vært gårdsplass eller muligens et mindre gateløp. En del av den består av trebord i bunnen, to langsgående stokker, en på hver side, og et dekke av en eller to halvkløvninger dekket omhyggelig med bjerkenever. En annen del består av en uthult halvkløvning med en ny halvkløvning over, brukt som lokk. Never var mye brukt i middelalderbyen, særlig i forbindelse med torvtak. Det var datidens tjærepapp. Kanskje rennen underveis fylte en eller flere trekummer, slik at man kunne ha vann i tilfelle brann. Kummer eller tønner med vann var påbudt i hver bygård i tilfelle behov for brannslukking. Først og fremst var nok rennen brukt til drenering. Iallfall har man anstrengt seg for å holde rennen tett og hindre at det kom jord og avfall ned i den.

Dreneringsrenner som er påvist arkeologisk ved tidligere utgravninger er grøfter kantet av flettverk eller av bord på høykant holdt på plass av peler. Men det er også funnet trerør som har transportert vann, fra 14- og 1500-tallet. Dette er den eldste i Oslo. Drikkevann fikk man vanligvis fra brønner. Det var som regel en brønn i hver bygård.

Videre utgravninger i denne uken vil avdekke konstruksjonsmåten og kunne gi mer informasjon om funksjonen til rennen. Følg med på NIKUs arkeologiblogg!