Siden katalogiseringen av tekstiler funnet i forbindelse med Follobaneutgravningen sammenfaller i tid med åpningen av Stoff og Stil i Storgata, vil det under gjøres et kortfattet forsøk på å si noe fornuftig om noen av de tekstilene som har blitt vasket frem fra de mørkebrune lagene fra 1200-tallets Oslo.

Husker du middelaldermannen fra Monty Pythons Holy Grail? Han som er kledt i skitne laser og sitter i grøfta og spiser gjørme? Tekstilfragmentene fra Gamlebyen i Oslo ser omtrent ut som klærne han har på seg. De er mørkebrune, til dels knapt sammenhengende, og dekket av åtte hundre år gammel møkk. Vi snakker ikke akkurat Stoff og Stil her. Det er så langt ikke avdekket et eneste helt plagg fra Follobaneprosjektet, noe som for så vidt ikke er uvanlig. Tekstiler fra middelalderen har en tendens til å ha blitt gjenbrukt og lappet på til de ikke lenger kunne brukes til noe annet enn å sause dem inn med tjære og bruke dem som tetningsmasse. Akkurat dette finnes det flere enn ett eksempel på blant tekstilmaterialet som nå katalogiseres på NIKU-kontoret i Storgata i Oslo.

 

Ull og gull

Men kikker man nærmere etter, kan man fort begynne å forestille seg middelalderen i en litt annen drakt. De bevarte tekstilene fra Gamlebyen er i hovedsak av ull. Kvalitetsmessig er det stor variasjon, og vitner om ulike bruksområder. Men de aller fineste stoffene består av tynn og tett spunnet tråd, hvor trådtettheten på renning og innslag er nesten den samme. Resultatet er et lett og fleksibelt stoff som antakelig har vært brukt til fine klær. Et av fragmentene som skiller seg ut kvalitetsmessig, er et tett spunnet og tett vevd rektangulært stykke treskaft med s- og z-spunnet tråd (figur 1). Rektangelet ser tilklippet ut, og biten er kanskje klippet ut av et stasplagg som ikke lenger kunne brukes. Dette tekstilfragmentet ble funnet i samme kontekst som en flatbanket gulltråd, og tegner opp bilde av en litt mer jålete figur enn mannen i Monty Pythons grøft. For ordens skyld vet vi ikke om det var samme person som eide både gull og ull.

 

Farge og mønster

Så, hva staset de seg opp med? I dag er fargen på de fleste fragmentene mørkebrun. I mange tilfeller har nok tøyene fra middelalderen vært ufarget, og fargeforskjellen kanskje kommet av at ulla har blitt fargesortert. Det man kan anta er at tekstilene fra utgravningen delvis har tatt farge av jordlaget det har ligget i, og at tekstilene opprinnelig kan ha vært litt friskere i uttrykket.  Det finnes eksempler på tekstiler hvor renningstråden og innslagstråden har forskjellig farge (mørk brun og rødbrun), og hvor dette fortsatt er synlig (figur 3). Uten kjemisk analyse kan vi ikke med sikkerhet si om noen av stoffene har vært farget.

 

Et interessant fragment med tydelig mønster er en treskaftet kypertavart med varierte diagonalvendinger (figur 4). Grunnbindingen er treskaft, som har fått rute- eller stripeeffekt uten bruk av farger, men ved at diagonallinjene gruppevis vender i rennings- og/eller innslagsretning.  Dette tekstilfragmentet kan med sin spesielle binding vise til profesjonelle verkstedsmiljøer, og er dermed en indikator på økende spesialisering innenfor tekstilhåndverket.

 

Spinneretning, spinnetetthet, trådoppsett, trådtykkelse og trådtetthet hadde innvirkning på det ferdige resultatet. Langt fra de fleste tekstilene er av kvaliteten nevnt over. De grovere tekstilene med mer sekkelignende struktur er i overvekt, og har blant annet blitt brukt som emballasje.

Arv og gjenbruk

I Frostatingsloven fra 900-tallet (IX. Andre arvebolk, kapittel 9) står det om arverett til tøy, og hva en datter skal arve etter sin mor: «Alle klede med unntak av gudevevkapper og alt uskåre ty. Det skal broren ha. Og av kleda skal broren taka gullverka band om han vil. Men vadmelskapper, alle sengeomheng og klede prydde med frynser, utsauming og biletvev det skal dottera ha, samleis fjørklede og dunklede. Og om en vev stend oppe, då skal sonen ha det som er vove og dottera det som uvove er. Sonen skal ha alle fine ullty og benklede, frynseteppe og veggteppe, men åbreisla (sengeteppe) skal dottera ha, om mor hennar så åtte, men sonen om det var faren som åtte det».

At arveretten til de forskjellige typer tøy og vevde (og uvevde) stoffer er så detaljert nedfelt i loven vitner i stor grad om tekstilene verdi.  Den arbeidskrevende prosessen fra ull til ferdig tøy må ha ført til en stor grad av gjenbruk, slik vi ser gjennom det arkeologiske tekstilmaterialet fra Gamlebyen.  Det er rimelig å anta at spesielt de finere stoffene levde et langt liv og tok forskjellig form i løpet av den tiden de var i bruk.

Tilbake til Monty Pythons stereotypiske middelaldermann. Det spørs om ikke neste steg for serken hans ville blitt et lag tjære, for så å bli dyttet inn mellom de glisne veggbordene hjemme.

 

 

Skrevet av Sara Langvik Berge

 

Litteratur

Comte S. 1978: Everyday life in the middle ages, s. 50.  Poligrafici Calderara S.p.A. Bologna.

Frostatingsloven.

Kjellberg, A. & Hoffmann, M. 1991: Tekstiler I Dagliglivets gjenstander. De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo vol. 8 (red. E. Schia og P. B. Molaug), 81-112. Alvheim og Eide Akademiske Forlag. Øvre Eide.